tirsdag 1. september 2009

Ryktene om vår død er sterkt overdrevet


«Godt å se dere ikke er avgått med døden ;)» skriver månedens eneste ( kremt) kommentator under blogginnlegget «Rust Red September».
Takk, takk. Takk så mye for det. Neida, vi er ikke avgått med døden. Men at vi ikke har vært særlig mye til stede på bloggen i sommer er vel rimelig å anta som korrekt.
Jeg vet ikke lengre om begrepet «vi» er lengre særlig gjeldende her heller. For siden vi flyttet denne bloggen fra våre respektive aviser ( Stavanger Aftenblad og Adresseavisen), så har Arild Inge og Steinar glimret med sitt fravær. Steinar har riktignok skrevet en liten håndfull innlegg, men det virker som om luften har gått litt ut av de to herrene fra oljebyen. Evindelige nedskjæringer, omplasseringer innen redaksjonene og andre ansvarsområder får ta ansvaret for det. For min egen del ( det trønderske alibiet her på Spillbloggen), så biter jeg tennene sammen og håper på bedre tider.

I den anledning så er det faktisk fullt mulig å bli en del av Spillbloggen. Er du lidenskapelig interresert i spill, har lyst til å skrive, så send oss gjerne noen ord på spillbloggen@gmail.com. Dette er ikke lønnet arbeide, men kanskje denne bloggen kan gi deg verdifull erfaring i form av kontakter eller skrivetrening. Hvem vet? Du har uansett fint lite å tape.

Startskuddet for spillhøsten har nå gått i form av fabelaktige Batman: Arkham Asylum og Wolfenstein. Sistnevnte skuffer kanskje litt mer enn hva godt, men skitt au! Hva gjør vel det når Batsy er såpass oppegående som han er.

I løpet av dette året har jeg rukket å bli en svoren Mac-fanatiker ( hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men nå er det altså sagt). I dag kom Snow Leopard dumpende ned i postkassen så nå blir det tekno-fest i stua. Mye av grunnen til denne emigreringen fra Windows til Mac skyldes nesten utelukkende at markedet for PC-spill nå er bortimot dødt. For bare to-tre år siden var ståe en helt annen, men med den store installasjonsbasen som både Xbox 360, Wii og PS3 nå har fått så forstår jeg utviklerne godt. Hvorfor bruke penger på å utvikle eksklusive PC-titler som uansett blir cracket av piratene i løpet av få timer når du kan tjene grunker på uknekkelige konsoll-spill. Det er snart bare MMO-spill som nå er PC-eksklusive og disse kan du jo spille på en Mac også så....
Joda, joda, jeg vet at Aion, Guild Wars, Conan og alle andre er Windows Only, men med Boot Camp på Mac så er dette en smal sak.

Forøvrig så dumpet Metroid Prime Trilogy ned i postkasse mi her i stad. Tre fantastiske titler på en og samme disk. Tipper det blir sent i natt.
Helt til slutt vil jeg si at jeg ikke kan love noen fast utleggingssyklus for blogginnleggene her. Som alltid så blogger vi om det vi vil og akkurat når vi føler for deg. Men om du gidder å henge med så skal du vel alltids få valuta for prisen ( som forøvrig er gratis).
Hiv og hoi!

Frode

tirsdag 25. august 2009

Rust Red September...



...er tittelen på en av de albumene jeg husker best fra mine oppvekstår på 80-tallet. Bandet het Eyeless in Gaza og bød på 40 minutter med noe av det vakreste innen krysningspunktet pop / jazz / indie jeg så langt har hørt. Ikke så langt unna det folk som Thomas Dybdahl og amerikaneren Joe Henry bedriver i dag.
Nuvel, poenget jeg skulle fram til var vel at det snart er en rust-rød september, og med den starter offisielt sett den travleste tiden på året som gamer og spillanmelder.
«Wolfenstein» har allerede sparket i gang sesongen og på fredag så kommer Batman-spillet. Det lover bra.
Men til tross for at det nå strømmer på med oppleste og vedtatte godbiter ( ja, det er deg jeg ser på Halo 3: ODST), spill som en liksom er programforpliktet til å like. Vi snakker tross alt om millioner av dollar i utviklingskostnader her. Men vet dere hva, jeg bryr meg egentlig ikke. For jeg har allerede fått alt det har kunnet ønske meg ut av 2009 og vel så det. Jeg snakker da om det som har skjedd på Xbox Live og PSN i sommer. «Fat Princess» til PS3 virket umiddelbart som et små-morsomt, men kaotisk multiplayer-spill. Gi det litt mer tid, sier jeg.
«Marvel vs. Capcom 2» på både PSN og Xbox Live Arcade har også vist seg å være usedvanlig avhengighetsskapende. Om grafikken her hadde fått samme omtanke som f.eks. «Street Fighter IV», så hadde vi snakket en oppdatering til en av tidens beste kampsportspill som faktisk hadde vært i stand til å frarøve nevnte «Street Fighter IV» tronen.
Selve juvelen i sommerens nedlastbare pakke har vært «Shadow Complex» som kom for en liten uke siden. Det som utviklerne i Chair ( med god hjelp av Epic Games skulle jeg tro) har gjort her er det umulige. Med utgangspunkt i de to gamle klassikerne «Castlevania: Symphony of the Night» (PSX) og «Super Metroid» ( SNES) har Chair klart å skape et tipp-topp moderne 2,5D plattform / action -spill som attpåtil ser langt bedre ut enn mange av de høyprofilerte titlene som du finner i butikkene.
Så bra er faktisk «Shadow Complex» at jeg uten videre ikke nøler med å utrope spillet som et av årets beste - om ikke det aller beste. «Assasin`s Creed 2», «Uncharted 2» og «Modern Warfare 2» skal pinadø være litt av noen beist av nytenkning og fantasi om de klarer å overgå Chairs mesterverk.

Hva? Overdriver jeg? Neeeiiiiii......

Det er egentlig bare en måte å bevise at jeg tar feil ( ev. har rett) nemlig å laste ned «Shadow Complex» og spille det selv. Du kan egentlig bare drite i den dustete debatten som pågår akkurat nå om hvorvidt det er noen vits i å boikotte spillet p.g.a mormoner-vennen og homse-hateren Orson Scott Cards synspunkter. Så langt jeg har vært i stand til å finne ut så har ikke Orson mer med «Shadow Complex» å gjøre enn undertegnede hadde å gjøre med utgravingen av Panama-kanalen. «Shadow Complex» er Chairs baby, fullt og helt ut. Det stemmer riktignok at «Shadow Complex» fungerer som en slags "mellomakt" mellom de to bøkene som utgjør Scott Cards «Empire» -saga, men her er vi tilbake til vår egen Hamsun-debatt igjen.
Er virkelig «Sult», «Pan» og «Markens Grøde» dårligere bøker nettopp på grunn av forfatterens nazi-sympatier? Er det ikke slik at mange av historiens største kunstnere har vært usympatiske drittsekker på det personlige planet? Men hva gjør det oss til - vi som kritiserer dem - om vi ikke klarer å se kunsten på kunstens egne premisser? Og lar vi ikke ofte vår egen mangelfulle viten om kunsteren selv farge vårt syn på verkene?

Men hva har dette gurba-pratet mitt om kunst og kunstnere med «Shadow Complex» å gjøre? Jo, spillet er etter mitt skjønn et kunstverk - et digitalt sådann, men et kunstverk åkkesom. Og jeg nekter å la mitt syn på dette verket bli farget av at jeg sånn på det personlige planet finner Scott Cards synspunkter på homofilt eksteskap helt bak mål.

torsdag 25. juni 2009

Fordømte anmeldere!

Siden det var sytet mitt som delvis har ansvaret for denne litt pussige #spillanmanm-debatten, føler jeg for å avklare en ting eller to ( det er egentlig ikke sant, jeg er bare pratsjuk og en blogg er det perfekte verktøyet for slike utblåsninger).

Det som kanskje irriterer meg mest i John Rileys ( kult navn, forresten, høres ut som navnet på en amerikansk forfatter som skriver oppvekstromaner på størrelser med et par Leca-blokker), misnøye mot norske spillanmeldere, er påstanden om at spillkritikk må "trekkes ut av gutterommet og inn i samfunnet".

Hallo! Om ikke de mange opphetede debattene omkring GTA / Manhunt / Hot Coffee / Doom / etc. etc. hos de største mediehusene i verden ( CNN, CBS, NBC) og Norge ( VG, Dagbladet, BT, Aftenbladet, NRK, Adresseavisen etc. etc.) IKKE er en samfunnsaktuell og svært så offentlig debatt så vet ikke jeg. Hver gang en eller annen gærning gjør noe han ikke burde ha gjort så får dataspill skylda. Og den påfølgende debatten er så absolutt INN I SAMFUNNET!.

Snorre i Dagbladet har et viktig poeng når han skriver at «Problemet er at jeg og mange av mine forsvinnende få spillanmelderkolleger rundt om i norske aviser, må dekke opp om et helt kulturfelt nesten alene. Med daglig nyhetsdekning, anmelderi, administrering og ikke minst selve spillingen blir det ikke mye tid til overs til den type stoff som Riley etterlyser».

Vi er en håndfull profesjonelle anmeldere her i landet ( du kan telle oss på en hånd) og et par munnfuller med freelancere / deltidsanmeldere. Og våre stemmer forsvinner fort i mengden når alskens akedemikere og andre mediefolk skal huffe og akke seg over de fæle dataspillene hver gang det dukker opp en ny GTA / Manhunt / Hot Coffee -debatt. Jeg merker meg også at Geoff Keighley fra GameTrailers og Bonus Round måtte slite med de samme bedreviterne på amerikansk riksdekkende TV da Biowares Mass Effect tråkket den moralske majoriten på tærne der borte.

Jeg er sannelig ikke så sikker på om spillanmeldelser her til lands er moden for et større "samfunnsperspektiv". Til det er mediet fortsatt litt for mye uglesett av den etablerte kultureliten. Og det til tross for at spill har rævkjørt ( unnskyld fransken min, den blir verre og verre) både film og musikk så til de grader når deg gjelder salgstall de siste årene. Både Rune i VG, Snorre i Dagbladet, Tore i Aftenposten, Steinar og Arild Inge i Aftenbladet og undertegnede kan vel neppe lengre kalles "unge og lovende" ( unnskyld, kjære kollegaer om dere føler dere støtt av denne påstanden), men ingen av oss er tenåringer lengre ( laaaangt ifra for min egen del), og jeg er rimelig sikker at jeg snakker for alle når jeg sier at det er lidenskapen for spill som gjør at vi uke etter uke bruker tid og energi på dette. Rett og slett kjærlighet. Og som Rune skriver, det å skrive en spillanmeldelse er så langt mer enn bare det å spille spillet for deretter å sette seg ned å kveste ut sin mening. Først og fremst er det tidsklemma, deretter spalteplassen ( i papirpublikasjonen), så er det redigering, bildebehandling, kutting, kutting og kutting etterfulgt av enda mer redigering slik at man skal på plass til anmeldelsen på sine tildelte milimeter.
Og da har jeg ikke engang nevnt tiden som går med på å maile og ringe pressekontakter om spill som blir borte i posten, spill som aldri kommer, spill som er forsinket, spill som ikke funker, debug-maskiner som slår seg vrang, Xbox`er med flere røde ringer enn det du finner i en gjenomsnittlig norsk barnehage når meslinger og røde hunder slår til på en og samme gang.
Skal jeg fortsette?

Ikke?

OK. Mye syting fra meg her ( nok en gang). Men nå er jeg en gretten, gammel gubbe og gretne, gamle gubber elsker å syte.

Poenget jeg så klumsete forsøker å få fram her er at norske spillanmeldelser faktisk er riktig så gode. Du trenger ikke så se lengre enn til Sverige og de to største avisen der får å finne beviset. For der Rune i VG, Snorre i Dagbladet og undertegnede hver eneste uke får en til to tabloidsider å bruke på spill, så er de svenske anmeldelsen i beste fall ti setninger lange - og på ingen måte gode nok.
Snorre i Dagbladet skriver at det er først når kulturjournalister begynner å skrive om spill at det blir spennende. Det har han rett i, men jeg tror ikke dette vil skje med det første. Jeg tror ikke det, for kulturjournalister per i dag har ikke den tekniske kompetansen som faktisk er et must for å skrive om spill. Den store forskjellen mellom det å anmelde spill kontra det å anmelde musikk, filmer og bøker er nemlig interaktivitet. En bok, en film og en CD er nemlig statiske produkter. De eksisterer i kraft av seg selv. Det gjør ikke spill. Om du setter på f.eks. Killzone 2 uten å faktisk gjøre noe aktiv med håndkontrollen så skjer det ingen verden ting. Gjør du det samme med en DVD så spiller filmen seg mot slutten - uansett om du er rommet eller ikke. Det samme med en CD. For så lenge du ikke slår den av så er filmen et statisk medium som du nyter passivt. Spill kan ikke nytes passivt. Det er en umulighet. Derfor så kreves det en viss teknisk kompetanse å skrive om spill, en kompetanse som vi anmeldere gjerne legger vekt på når vi skriver våre anmeldelser ( antall bugs, grafikken, patcher etc. etc), nettopp fordi vi mener at leserne fortjener å vite om disse faktorene før de blar opp femhundre kroner for et spill.

Spill er et underholdningmedium. Punktum. Og jeg ser ikke noen større grunn til at spillkritikk skal "inn i samfunnet" enn at filmanmeldelsen av "Transformer: Revenge of the Fallen" skal det samme.

onsdag 24. juni 2009

Anmeld anmelderne



Om du skulle gå rundt med en liten spillanmelder i magen så hør noen bevingede visdomsord fra undertegnede.
Du tror kanskje at det å anmelde spill er verdens beste jobb ( og på mange måter er dette sant - maaaange frynsegoder), en tilværelse i sus og dus der du alltid får prøve de siste spillene før alle andre og attpåtil får lov å utbasonere din mening om dem.

For slik er det. Vi spillanmeldere ( i likhet med musikk, bok -og filmanmeldere) kommer i kraft av vårt yrke først i køen når godsakene skal deles ut.
Men det finnes en mørkere og mindre kjent side ved det å være anmelder også - nemlig det å få kjeft. Konstant. Hele tiden. For det meste.

Det var riktignok annerledes før i tiden, før internettet ble sluppet løs på menneskeheten. Da hadde de sure kommentarene kun to kanaler å velge i - nemlig telefon eller leserbrev. Og terskelen for faktisk å ringe anmelderen er langt høyere enn det å skrive sure kommentarer i nettavisenes mange forum.

Her er et par eksempler: I dag får jeg kjeft på adressa.no fordi jeg ikke «fokuserer nok på produktet» ( PROTOTYPE) og fordi jeg bruker for lang tid til å sammenligne spillet med inFamous og Assasin`s Creed. Sant nok, jeg bruker mange spaltemilimeter på dette. Ikke på grunn av pur ondskap, men fordi jeg mener leserne har krav på å vite at PROTOYPE er et spill som er som snytt ut av nesa på de nevnte to. Jeg bruker også en del plass på sammenligningen med nevnte spill for å underbygge min påstand om at PROTOTYPE er det dårligste av disse tre. Den sinte leseren ( hvorfor er egentlig alle som ikke er enige med anmelderens vurdering så...sinte?) mener at spillet burde hatt en bedre karakter ( terningkast 4 er IKKE en dårlig karakter) og undertegnede burde ha blitt ført bort av menn i hvite frakker og aldri - ALDRI fått lov til å anmelde et spill igjen.

Eksempel nr. 2 er forrige ukes påstand om at jeg er alt for slepphendt med terningkastene når jeg anmelder spill. Alt for mange femmer og seksere, mener innsenderen.

Disse to innsenderne representerer etter min erfaring 80% av alle som tar seg tid til å kommentere spillanmeldelser ( eller andre anmeldelser for den saks skyld). Enten så gjør vi som anmeldere ikke jobben vår fordi vi ikke gir god nok karakter til akkurat DEN eller DEN tittelen ( som innsenderen selvsagt er hardcore-fan av på sin hals) eller så er vi for sleppehendte med godordene ( sannsynligvis fordi vi ved siste korsvei IKKE ga innsenderens favorittspill god nok karakter).

Det jeg sier nå er sagt utallige ganger av utallige anmeldere, men det ser liksom ikke ut til at det går inn:
En anmeldelse er et enkelt individs subjektive oppfatning om et kultur-produkt og ikke en objektiv sannhet som avisen eller publikasjonen forøvrig står bak.

Capice? Altså, min mening som spillanmelder er ikke et gram mer verdt en din egen. Den eneste forskjellen er at jeg har klart å skreket meg til en posisjon der jeg kan presentere mitt oppgulp klart synlig i media. Du kan gjøre det samme. Start en spillblogg, nettside eller spillportal og skriv til du blir gul-grønn i ansiktet. Og om du er så heldig å få deg jobb som journalist i et mediehus som også har en papir / radio / TV / nett -produksjon så trenger du bare å hive køl på mase-maskinen et par-tre års tid så sitter du i samme glasshus du også.

Jeg forsøker så godt jeg kan å ikke høres surmaget ut her, men jeg merker at ordene jeg skriver har en viss syrlig brodd. Det får så være. Poenget jeg forsøker å få fram her er at DU KAN ALDRI VINNE. Uansett hvor hardt du forsøker eller hvor mange faktorer du tar hensyn til når du skriver spillanmeldelser så vil det ALLTID finnes noen der ute som synes det du mener er bullshit. Det skal vi tåle og det må vi tåle. Hver eneste dag. Men vær så snill og ikke kom med den urgamle påstanden om at vi ikke burde ha fått lov til å skrive om spill. For det privilegiet har vi nemlig fortjent.

tirsdag 16. juni 2009

Project Forza Motorstorm Pure Flatout Big Ass Mutha Racing



En tittel sier mer en tusen ord sies det ( og i dette tilfellet så er jo tittelen på nesten tusen ord, så....hva er det egentlig jeg prøver å komme fram til her?)
Nevermind! Som den trofaste leser sikkert har merket seg så går det år og dag nå mellom det legges ut nye blogger her på Spillbloggen. Dette har to grunner: den ene er at verden går videre og vi med den, hvilket i klartekst betyr at Twitter nå har overtatt som favoritt-Web 2.0 -syssel. Den andre grunnen er at hverken Steinar, Arild Inge eller undertegnede har hatt særlig mye tid til overs i de siste månedene av ymse grunner. Når det er sagt så har det visseligen ikke skjedd særlig mye å blogge om siden påske. Det eneste hederlige unntaket er E3, men der har nyhetsakene blitt prioritert framfor blogging.
Elendige unnskyldninger, ikke sant?
Sannheten er vel at vi rett og slett er for late, tenker jeg.

Men akkurat nå tenkte jeg at jeg skulle ta en tørn. Bedøvelsen fra tannlegetimen i dag holder på å forsvinne til fordel for en stadig økende smerte i overkjeven. Så jeg skriver for å døyve smerten, ha-ha-ha.

Nuvel. Altså spill. I mine øyne så er det eneste spennende som har kommet ut siden sist blogg Sucker Punchs` fabelaktige «inFamous» og PSN-versjonen av «Final Fantasy VII». Førstnevnte har jeg brukt mye tid i selskap med, Cloud Strife & Co. akter jeg å porsjonere ut i små, herlige doser utover sommeren.

Det jeg har brukt mest tid til er racingspill. En sjanger jeg fra før av ikke hadde noe særlig forhold til. «Gran Turismo» med all sin high tec "realisme" er like spennende som å se maling tørke og «Forza Motorsport» likeså, syntes den gamle Frode.
Nei, da er det andre boller med «Motorstorm», «Motorstorm: Pacific Rift» og «Pure». Tre spill som jeg anmelde da de ble lansert, men som siden har blitt stående på hylla. Det vil si...helt fram til forrige uke.
Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde, men det bare sa "pling" og lysten til å spille en arkade-racer bare dukket opp i skolten på meg. 24 timer senere så jeg på racing-sjangeren med helt nye øyne. For racing handler ikke bare om å vinne, det handler også om å mestre. Og med den filosofien godt planet i bakhodet gikk jeg uredd både «Forza» og «Project Gotham Racing» i møte.

Nå har det gått en hel uke og jeg kan trygt si at respekten for sjangeren har steget betraktelig fra min side. Fortsatt sliter jeg en del med å finne «Gran Turismo» spesielt spennende. Jeg vet ikke helt hva det er, men mangelen på skademodeller gir spillet en litt sånn klinisk tannlegefølelse ( OK, nå er det kjevesmertene som snakker). Heller ikke «Forza 2» har blitt noen personlig favoritt ennå, men jeg har ikke lengre noen problemer med å finne kvaliteter i spillet.

So, without further ado, her er min høyst personlige liste over de fem beste «next-gen" ( som nå er "current-gen") racing-spillene:

1. «Pure»: Denne har ALT! Flott grafikk, heftig gameplay og en fingerspissfølelse der ATV`ene reagerer på ditt minste lille vink. En skikkelig adrenalinbombe.

2. «Motorstorm: Pacific Rift». Fysikkmotoren i Motorstorm-spillene er i klasse for seg selv. Dette er racingsjangerens svar på «Gears of War». Sinnsykt heftig og ditto underholdende.

3. «Motorstorm»: Nesten like bra som oppfølgeren. Problemet her er den irriterende «gummistrikk»-gimmicken som benyttes av den kunstige intelligensen. Ett feilskjær på siste runde og du kan like gjerne starte på nytt.

4. «MX vs. ATV: Untamed»: På ingen måte fryktelig bra, men dette spillet har så mange kjøretøyer, så mange forskjellige moduser og så mange fryktelige gode baner at jeg kan ikke unngå å bli sjarmert.

5. «Burnout Paradise». Det oser kvalitet av dette spillet, men den crazy sjarmen fra «Burnout 3: Takedown» er desverre borte.



Så la meg høre. Hva er dine favoritter i sjangeren?

tirsdag 12. mai 2009

Oppfølgernes tidsalder



I motsetning til filmbransjen så er ikke nødvendigvis begrepet «oppfølger» synonymt med «mer-av-det-samme-bare-dårligere». Eksempler på oppfølgere i spill-universet som på alle måter har overgått sine forgjengere er tallrike. La meg bare i farten nevne en liten håndfull: «Call of Duty 2» var bedre enn «Call of Duty», «Halo 2» var bedre enn «Halo» (jo, det var den det så), «Half-Life 2» var bedre enn «Half-Life» ( marginalt, OK, men likevel...) og «Sacred 2» var bedre enn «Sacred» ( for å bruke et helt ferskt eksempel).

I tråd med denne argumentasjonen kommer det nå en rekke oppfølgere som jeg har stor, stor tro på også skal være bedre enn sine forgjengere. Førstemann ut er den siste som ble annonsert, nemlig «Thi4f».
Jeg elsket det første spillet i om mestertyven Garreth da det ble utgitt i 1998. Et vaskeekte mesterverk signert ingen ringere enn Ken Levine, mannen bak «Bioshock». Oppfølgeren «Thief II: The Metal Age» var kanskje ikke like banebrytende, men det var «Thief III: Deadly Shadows» (2004), et snike-spill som den dag i dag framstår som det beste eksemplet på sjangeren ( hører du det, Snake? Det BESTE eksempelet).
Det var derfor med stor iver at jeg leste nyheten om at Eidos nå er i full gang med et fjerde spill i serien kalt «Thi4f». Om teamet i Eidos Montreal klarer å overgå treeren skal være usagt, men jeg har gode følelsr for denne, svært gode følelser.

Oppfølger nr. 2 er også et Eidos-spill, nemlig «Deux Ex 3». Det første spillet i serien er en av de ytterst få spill jeg regner som interaktive kunstverk ( «The Legend of Zelda: The Wind Waker» er et annet, men mer om det en annen gang). «Deus Ex» (2000) var Warren Spectors visjon tversj gjennom og spillet som mer enn noe annet introduserte spilleren for en levende, interaktiv verden med konsekvenser. Uten «Deus Ex» ville det ikke ha eksistert noe «Bioshock», «Fable» eller «Fallout 3».
«Deus Ex 2: Invisible War» (2004) hadde også Warren Spector som sto for tankegodset, men her gikk noe galt i arbeidet med paralellutviklingen mellom PC og Xbox. Spillet føltes for klaustrofobisk og lineært.
«Deux Ex 3» har noen gigantiske sko å fylle om det akter å overgå «Deus Ex». Når det gjelder å overgå «Deus Ex 2» derimot, så er jeg sikker på at Eidos Montreaul fikser den biffen.

Sistemann på min oppfølgerliste er «Assasin`s Creed 2». Jeg var litt ambivalent i forhold til eneren. Jeg elsket plottet, grafikken og karakteren Altaïr var en av de mest menneskelige protagonistene i et spill på lange tider. Men du verden så monotont det ble etter hvert. Nå lover UbiSoft at «Assasin`s Creed 2» vil bli langt mer fleksibel både hva plott og gameplay gjelder. Noe som høres svært lovende ut all den tid historien denne gangen er satt til middelalderens Firenze.

«Assasin`s Creed 2» er planlagt (!) for utgivelse i desember i år, et lanseringstidspunkt som høres mistenkelig optimistisk ut. Jeg tipper at denne vil bli utsatt en god stund lengre. Når det gjelder «Deux Ex 3» og «Thi4f» så vil vel julerushet til neste år være mest aktuelt.

Å, ja. Den glemte jeg. 2K påstår hardnakket at «Bioshock 2» også skal være ut i år. Om dette viser seg å være sant eller ikke driter jeg egentlig tynt i. «Bioshock» var nemlig et fullendt produkt. Et åndsverk som var perfekt som det var. Så hva er egentlig greia med «Bioshock 2»? Big sisters og little sisters. Evolved splicers. Ikke er Ken Levine med på lasset engang. Det blir som å bryte seg inn i Louvre for å tegne bart og skjegg på Mona Lisa. Tsk, tsk, tks.

torsdag 30. april 2009

Cinnamon girl



«I wanna live
with a cinnamon girl
I could be happy
the rest of my life
With a cinnamon girl», sang en lovende ung sanger med navn Neil Young på albumet «Everybody Knows This is Nowhere» i 1969. En en sang og en tekst som burde ha blitt kjøpt opp av Sony for å markedsføre «Free Realms».

For den som hverken kjenner til «Free Realms» eller Neil Young så fy skam dere! ( i allefall i Neils tilfelle), så er altså førstnevnte en gigant-satsning av et MMO-spill fra Sony myntet på...tja, de som er for unge til å spille «World of Warcraft». Sistnevnte er en av rockens grand ol` men og burde være tvunget pensum for alle med sans for musikk. Men nok om Neil. For med «Free Realms» så går tar hele MMO-sjangeren inn i en helt nytt marked, nemlig the casual gamers. «Free Realms» er IKKE «World of Warcraft», «Guild Wars», «Age of Conan» eller «Warhammer Online» selv om spillet deler mange av de oppleste og vedtatte mekanismene som kjennetegner de fleste MMO-spill. Om «World of Warcraft» er en litt olm, men likevel godslig grizzly-bjørn så er «Free Realms» et søtt lite ekorn som bare er glad i alle sammen.

Det er lett å se at Sony ønsker å favne et helt nytt marked med «Free Realms». Ta bare kampsystemet. «Free Realms» er lagt opp slik at du ikke behøver å slåss i det hele tatt for å levle opp karakteren din. Du kan f.eks. velge yrke som lege eller racerkjører og du trenger aldri å legge de svette lankene dine på en +2 mace så lenge du lever. Du kan ( om du vil) velge krigerens vei, men kampsystemet i «Free Realms» er såpass nusselig og søtt at selv ikke de mest ihuga kristen-konservative spill-haterne i dagspressen vil finne stort å advare mot her. ESRB-ratingen er også satt til «E», hvilket på godt norsk ville bety at spillet hadde fått aldersgrense 3 år om det hadde blitt solgt over disk.

Det er ennå tidlig å si om «Free Realms» vil bli møtt med den suksessen som Sony håper på ( spillet ble lansert i går - onsdag 29 april), men etter å ha tilbragt en fire-fem timer i sukkertøy-verdenen så er jeg rimelig overbevist om at «Free Realms» vil finne sitt publikum. Produksjonskostnadene er høye og både grafikken, grensesnittet og spillmekanismene vitner om at Sony har plukket med seg det beste fra «Everquest», «Everquest II» og «Champions of Norrath». Når «Free Realms» i tillegg har rappet uhemmet av de beste delene fra «World of Warcraft» ( jeg tenker da på Blizzards genistrek om å gjøre alt så sabla intuitivt), så tar jeg vel neppe altfor mye feil om jeg tipper at «Free Realms» vil vise veien inn en ny tid der langt enklere og mer casual-vennlige MMO-spill vil dominere.

Men så var det greia med navnet da... Er det bare meg eller er «Free Realms» et usedvanlig dustete navn for et MMO-spill?

mandag 27. april 2009

Tvitt, tvitt



Twitter er en aldeles fantastisk ting har jeg funnet ut. I løpet av noen korte dager ( jeg er Twitter-n00b!) har jeg fått kontakt med en del ganske så store navn der ute i verden. Ikke at jeg har så mye å melde, men det er ganske gøy å se hva f.eks. Vin Diesel og Stephen Fry bedriver tiden sin med. Det er vel det kjente "kikker-syndromet" som gir seg utslag i moden alder, tenker jeg.

By the way, om DU skulle ha lyst til å følge meg på Twitter så er identen @FrodeSin


Forøvrig så går det tregt med bloggingen for tiden ( noe som du kjære trofaste leser sikkert har merket deg). Dette fordi det rett og slett ikke skjer særlig mye spennende i spillbransjen akkurat nå ( som du også sikkert har merket deg). Tiden etter påske er en tradisjonell tørketid og det ser ikke ut som om det kommer særlig mye spennende i sommer heller. Derfor benytter jeg tiden til å spille gæmle spill om igjen. Sist uke besøkte jeg det surrealistiske byområdet i Grasshopper Studios "No More Heroes" på Wii. Sørgelig oversett da det kom. Denne uken er det "The Chronicles of Riddic: Assault on Dark Athena" og fjorårets "Dynasty Warriors 6" som går på heavy rotation.

Hva med deg? Hva spiller du i vårsola?

tirsdag 14. april 2009

Tilbake til Hyboria





Jepp. Du leste riktig. Jeg er tilbake i Hyboria og jeg elsker hvert eneste minutt av det.
«Hvor i hule, heite er Hyboria?» spør du kanskje deg selv om. Vel, om du husker sånn cirka ett år tilbake så lanserte norske FunCom ( Drømmefall, Den Lengste Reisen, Anarchy Online, etc. etc) et smule annerledes MMO-spill. Nemlig «Age of Conan». Elsket av mange ( på lanseringsdagen i det minste...) og hatet av få. «Age of Conan» var MMO-spillet som gjorde MMO-sjangeren voksen ( mente FunCom i allefall).
Men noe var råtten i Danmark ( eller var det i Hyboria, hmm...), for noen få uker etter lansering så begynte rottene å forlate det synkende skipet. Og «Age of Conan» var pil råttent. Ingen tvil om det. Konstante krasj, feil i quests, håpløst overpowered / underpowered ( stryk det som ikke passer) karakterer og en framerate som sneglet seg fram selv på de kraftigste maskiner.

Fra juli / august 2008 så begynte spillet å miste spillerne like kjapt som Blizzard og «World of Warcraft» sanket dem inn. «Age of Conan» hvilte på et fundament som var like ustødig som det den ukrainske økonomien nå hviler på.

Mot slutten av året så kom meldingen at Conan-sjefen Gaute Godager trakk seg fordi han var ( kremt, kremt) «misfornøyd med deler av spillet». Denne uttalelsen kan du tolke som du vil, men mye tyder på at Godager til tross for sine visjoner om en MMO-utgave av Hyboria ikke var rette mann til å styre skuta etter lanseringen.

Inn kommer veteranen Craig Morrison og alt blir stille.

Helt fram til nå.

For noe var definitivt på gang. I krokene på internettet ble det hvisket om at Hyboria hadde reist seg igjen - denne gang på stødige ben. Denne hviskingen ble stadig mer høylydt, og det hele kuliminerte med en free trial rett før påske.

Jeg ble nysgjerrig. Veeeeeldig nysgjerrig.

En to timers lang installasjon og påfølgende tre timer til nedlasting av patcher senere og Hyboria er nok en gang min.

Og du verden! Splitte mine bramseil og andre maritime uttrykk av samme sort. Se hvilket skue! For «Age of Conan» er ikke bare friskmeldt. Spillet er pinadø meg gjenoppstått fra de døde - hundre ganger mer vitalt enn før.

Om du spilte det markspiste liket som var «Age of Conan» for bare ti måneder siden. Glem det. Det «nye» Hyboria er et helt annet spill. Nå kjører alt konstant med 30 FPS selv på de ynkeligste maskiner og spillbarheten som før av i beste fall var en todelt affære er nå lutter glede fra ende til annen. «Age of Conan» ruler!

Nøyaktig hva Craig Morrison har gjort i løpet av sin korte tid som Game Director er jeg ikke sikker på. Men alle de små irritasjonene fra før er nå borte. Grafikken er en fryd for øynene ( spesielt i DirectX 10 -klienten) og spillet formelig oser av en atomsfære som alle andre MMO bare kan drømme om.

Kom tilbake til Hyboria du også. Du vil ikke angre.

onsdag 1. april 2009

De 10 beste spill-aprilspøkene du ikke fikk høre





1. april. Javel. Men jeg skal ikke engang forsøke å komme opp med en plausibel aprilspøk. I stedet presenterer jeg her 10 ønsketenkninger som like gjerne kunne ha vært presentert som aprilspøker. Og hvem vet, kanskje et par av disse går i oppfyllelse en dag?


1. Final Fantasy VII blir gjenskapt for PS3.


Denne er vel kanskje den mest plausible av dem alle med tanke på Square Enix` tradisjon med å (kremt) tolke sine egne spill i nye former og varianter. Og FFVII er jo den mest elskede av samtlige Square Enix -titler så kanskje den dagen griser kan fly...


2. Duke Nukem 4Ever blir lansert i tide til julerushet.


Ha-ha-ha! NOT! Ja, den var god. Må være julerushet 2018 det da.


3. En helt ny Halo-trilogi med Master Chief i hovedrollen blir annonsert av Bungie og Microsoft.

Ja, hvorfor ikke? Hva skal egentlig Bungie gjøre nå. Komme opp med noe helt nytt? Tror ikke det. Halo-franchisen er jo som å ha sin egen seddelpresse på loftet.


4. Nintendo annonserer «Wii Farm», en bondegårdssimulator der du skal bruke Wiimote`n til å både melke kuer og hersje høy.


Bank i bordet. Denne her kan det gå troll i ord i.


5. Epic og Cliffy B. annonserer at «Gears of War 3» vil ha sterkt nedtonet voldsbruk og null blod grunnet at spillet skal slippes samtidig på Nintendo Wii og Xbox 360.



Brrrr.... det er slikt vi pleier å ha mareritt om skal skje.



6. Blizzard annonserer «World of Warcraft 2». Et MMO-spill fem ganger så stort som dagens Azeroth.

Kan kanskje bli en realitet når vi alle sitter trygt plassert i våre trygdeboliger og undres på om pensjonen rekker til «Diablo III» som ganske sikkert kommer snart nå....



7. Sony annonserer Playstation 4 ( med åtte-kjernet CEL -prosessor) samtidig som Microsoft annonserer Xbox 720. Nintendo på sin side synes at «HD-grafikk kun er for fåtallet» og annonserer i stedet «Wii Fit 2», «Wii Sports 3» og den nye spille-spill simulatoren «Wii Games».


Ikke kom å si at vi ikke advarte deg.



8. «Grand Theft Auto V» kommer til å bli lagt til San Fransisco på 1970-tallet melder Rockstar Games.


9. Hideo Kojima begynner arbeidet med «Metal Gear Solid 5». Arbeidet er forventet å vare fram til sommeren 2025.


10. Capcom annonserer «Resident Evil 6» som vil ha den banebrytende muligheten til å «bevege karakteren bittelitt til venstre mens du skyter».

søndag 29. mars 2009

Om zombier, tangaer, sverd, slakt og slikt



Dette høres både dumt og ondt ut, men ingenting er så morsomt å anmelde som et skikkelig dårlig spill. Det er kjekt med gode spill også, men da blir anmeldelsene fort forutsigbare, alle er enige og det blir mest til at lesere og skrivende klapper hverandre på skulderen. Kjedelig.

Derfor gliste jeg glad da jeg forleden sto ved posthylla med Onechanbara - Bikini Samurai Squad i neven. Ei jente i tangatruse, minitopp, boa og cowboyhatt (hæ?) prydet coveret mens hun holdt en katana i neven, klar for å splitte vandøde i to.

Nå, ikke hopp til forhastede konklusjoner her. Jeg liker lettkledde damer like mye som de fleste griiis-kailla. Sverdkamp er stilig også, det har folk visst siden lenge før Errol Flynn og Guybrush Threepwood. Zombier? Jeg er med.

Men kombinasjonen lettkledde piker kutter zombier i biter hørtes dessverre ut som et enkelt triks for å skvise penger ut av dumme, sjenerte, men småkåte tenåringer.

Vel, jeg er ikke den som lar sjansen gå fra meg til å late som om jeg jobber mens jeg spiller, spesielt ikke når grafikken kan være uvanlig god, så jeg satt snart med påskrudd Boeing 737, altså gammel XBox 360, og skulle latterliggjøre spillet mens jeg hemmelig sukket over hvor vakre disse pikselpikene var.

Men jeg tok feil. Jo, jeg sukket. Men gjøre narr av spillet kunne jeg ikke. Bikini Samurai Squad er nemlig slett ikke dårlig.

Det er noe av det blodigste jeg har sett på lenge, men det byr også på brukbar action med strålende kontroller og et kamera som i hvert fall det meste av tida greier å følge med. Dette er ikke noe du gir til finner, tyskere og amerikanere med dårlig selvtillit, våpen i huset og hat til samfunnet, men for hjernefriske mennesker er det slett ikke ille.

OK, så ble det litt langtekkelig i lengden, med horder av hjernedød zombieslakt (elendig vits), og filmen er nok pinlig.

Men det viser at du aldri kan være sikker på en god slakt. Av og til blir du bare skikkelig skuffa.

(Steinar)

torsdag 26. mars 2009

2 nye og en halv-gammel nyhet som får blodet til å bruse og øynene til å funkle



Akkurat nå så pågår Game Developers Conferance i San Fransisco. Årets første store bransjetreff for spillbransjen. Og som seg hør og bør den første dagen så strømmer det på med nyheter om hva det kommende året vil by på.

For min egen del så var det spesielt to titler som skilte seg ut, nemlig «Call of Duty 6: Modern Warfare 2» ( de kan virkelig det med korte og konsise titler, spillbransjen, det skal de ha) og «The Legend of Zelda: Spirit Tracks».
Av disse to så er det Zelda-spillet jeg gleder meg mest til. Ikke fordi det nødvendigvis er bedre enn «CoD6:MW2» ( så du hva jeg gjorde der? He-he), men fordi jeg eeeeeeeeeeelsker Zelda-spillene.

«The Legend of Zelda: Phantom Hourglass» på Nintendo DS var fantastisk ( det var forøvrig også «The Wind Waker» på GameCube, fy skam deg om du ikke har spilt det). Og tross for det noe besynderlige navnet «Spirit Tracks» ( WTF?!!!) så ligger det ann til et fulgodt klassisk Zelda-spill satt til tidslinjen fra både «The Wind Waker» og «Phantom Hourglass».

Når det gjelder «CoD6:MW2» ( tji-hi!) så er jeg rimelig sikker på at vi får et oppusset, men rimelig identisk spill med forgjengeren fra Infinity Ward.

Hva den halvgamle nyheten gjelder så dreier dette seg om «Ninja Gaiden Sigma 2». Nå er de fleste leserne av denne bloggen smertelig klar over at undertegnede har en viss svakhet for denne serien. Men når det gjelder «Sigma 2» så har jeg litt ambivalente følelser. For å gjøre spillet litt mer stuerent ( samt for å øke frameraten) så har man altså valgt å gå bort fra "dismemberment" -systemet i «Ninja Gaiden II». Dette betyr i klartekst at du ikke lengre kan kappe hode, armer og føtter av Ryus fiender. Hvilket jeg synes er en stor skam all den tid det faktisk ga spillet en taktisk faktor som både «Ninja Gaiden», «Ninja Gaiden Black» og «Ninja Gaiden Sigma» savnet.

mandag 23. mars 2009

Runes of Magic - there really is such a thing as a free lunch

Nå kan jeg nesten regne med selv som en RoM-veteran. Allerede under den stengte beta-fasen fikk jeg en invitasjon til Runewaker Entertainments gratis-MMO.

Og som kanskje mange av dere vet så er nå spillet "ferdig" - noe som i MMO-sammenheng betyr at det ikke lenger offisielt sett er i beta-fasen ( nå ligger det nå riktignok i MMO-sjangerens natur at spillene for alltid er i beta-fasen, men det får være en diskusjon til en annen gang).

Og for deg som leser dette og som kanskje aldri har spilt World of Warcraft ( hvor store sjanser er det til det, egentlig?) så har du noe stort i vente. Runes of Magic er som sagt fullstendig gratis å laste ned og spille. Du kan velge å betale noen kroner her og der for bedre utstyr o.l., men dette er på ingen måte påkrevd for å få en fullverdig spillopplevelse.

Jeg mener og synser at Runes of Magic er et helt fabelaktig gratis-produkt. Det når selvsagt ikke Blizzards WoW til knehasene engang. Men deri ligger også spillet sjarm. For det som RoM måtte mangle av grafiske finesser tar det igjen så det monner på sjarm. Spillet er utviklet i Taiwan. For min del en helt ukjent spill-nasjon, men RoM har altså en solid porsjon sær-egen Asiatisk sjarm som hverken føles Japansk eller Korensk og blir på den måten ganske så eksotisk for oss som er flesket opp på Final Fantasy og Wow.

Utviklerne av RoM har selfølgelig stjælt en hel del elementer fra både WoW, LotRO og Guild Wars, ikke minst gjelder dette grensesnittet og spillmekanismene. Men de har også en god porsjon selvironi og det formelig hagler av morsomme referanser og stikk til andre MMO-spill i RoM.

Morsomt er det også at Tawaneserne ( det heter det, gjør det ikke?) har klart å gjøre dialogene og quest-tekstene såpass morsomme som de har blitt. For ikke å snakke om det dynamiske og ganske så eksplosive kampsystemet.

For øyeblikket så er det flere tyske servere til RoM enn det er engelske ( kun èn, hm....). Dette har sikkert med å gjøre at Frogster som har "oversatt" spillet til det europeiske markedet er tyske. Men uansett så ville flere engelsktalende spillere vært et fint tilskudd.

Dagens anbefaling blir altså Runes of Magic. Og i disse finanskrisetider, hva er vel bedre enn en gratis lunch?

mandag 16. mars 2009

VERDENS BESTE SPILL - DERMED BASTA!




Store ord, kanskje. Javel. Men når en først finner noe en liker så gir en seg gjerne også den tingen i vold. Og for min del så er denne «tingen» en mangeårig fascinasjon for Tomonobu Itagaki, Team Ninja og deres Ninja Gaiden -serie.

De aller fleste spill som kommer ut har jeg en tendens til å se på som filmer. Dette vil si at etter jeg har rundet spillet så finner jeg få argumenter for å kjøre i gjennom det hele på nytt. Nå finnes det riktignok unntak til denne regelen. De tre Halo-spillene for eksempel har blitt besøkt gang på gang, og jeg har stadig funnet noe nytt å glede meg over. Det samme gjelder for Half-Life, Half-Life 2, Baldur`s Gate 2, Devil May Cry 3 og 4, samt et par-tre andre.

Men med Ninja Gaiden er det annerledes. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har spilt gjennom åpningsbrettene både i Ninja Gaiden Black, Ninja Gaiden Sigma og Ninja Gaiden II. Til tross for sine feil og mangler ( kameraet, anyone! Kameraet!) så har altså disse tre ( to egentlig om vi skal være pirkete) spillene den mest avanserte og responsive kampteknikken noensinne!
Ninja Gaiden er faktisk så langt foran sine konkurrenter når det gjelder comboer og nærkampteknikk at andre blockbustere i denne sjangeren som f.eks. God of War og Heavenly Sword føles som innføringskurs i elementær kappgang i sammenligning.

Jeg har fått så mye juling i Ninja Gaiden at jeg har slitt huden av tommelfingrene etter å ha hamret løs på Xbox-kontrolleren. Men jeg elsker det. Elsker det faktum at Ninja Gaiden er det eneste spillet jeg vet som faktisk gir deg en følelse av å ha blitt bedre når du på det 111. forsøket endelig klarer en vanskelig boss ( boss nr. 2 i Ninja Gaiden II, ja, det er deg jeg ser på).

Nå vil sannsynligvis Devil May Cry -fanbois hyle seg hese i protest. Det må de gjerne gjøre for min del. Devil May Cry - i allefall de to siste spillene i serien - har et aldeles fabelaktig kamp-system. DMC3 er vanskelig, selv etter Ninja Gaiden -standard, mens DMC4 er for lett. Men uansett hvor gode disse er så når de ikke engang Ryu Hayabusa opp til knærne. Og grunnen til dette er følgende: Fiendene i DMC3 og DMC4 følger et fast mønster. Følger du godt nok med så kan du etterhvert memorisere hva de akter å gjøre før de gjør det. Fiendene i NG og NGII følger ikke slike mønstre. Den kunstige intelligensen i Ninja Gaiden er med andre ord umulig å holde tritt med. Jeg har ikke regnet etter, men jeg antar at det finnes like mange kontringsmuligheter for fiendene i NG som det finnes comboer. Og DE finnes det mange av! Når du i tillegg legger til de mange angrepsmønstrene som er uavhengige av om Ryu kontrer eller parrerer med et eller flere spesial-comboer så er mulighetene astronomiske. Den eneste måten å beseire NG på er TOTAL KONSENTRASJON. Noe jeg regner med flere enn undertegnede har fått smake. Unntaket her er selvsagt nettopp bossene som følger et predefinert mønster.

Akkurat nå holder jeg på med Aqua Capitol -brettet i vanskelighetsgraden Path of the Warrior. Kanskje den visuelt sett flotteste settingen i hele NG-universet. Og om jeg liver til jeg blir 97 så har jeg kanskje også klart å komme meg gjennom spillet via Path of the Mentor ( som er en vanskelighetsgrad som best kan sammenlignes med det å henge tunge blylodd fra pungen mens du konstant klasker deg selv i panna med med et gammelt rusten ovnsrør).

Men arti e det læll!

mandag 9. mars 2009

IGN, Spot eller kjempebomben?


Gametrailers har en morsom poll på forumet sitt i dag. Spørsmålet lyder som følger:
IGN or Gamespot?

Og i spillverdenen så dreier dette valget seg mellom de to desidert største engelskspråklige spillnettsidene som finnes. Hver av disse to har daglig hundretusenvis av faste lesere, og spesielt i USA der disse to hersker suverent er antall faste lesere ensbetydende med millioner i reklameinntekter.

Interresant så se at mange i dette forumet fortsatt er bitter på Gamespot-ledelsen etter at redaktør Jeff Gerstman fikk fyken i fjor etter den famøse «Kane & Lynch» -skandalen.
Historien vil ha det til at Eidos brukte plenty av penger på reklame av spillet på siten mot at de skulle få en «god» anmeldelse. Gerstman slaktet spillet fikk like etter sparken. Fortsatt så nekter CBS Interactive ( som eier GameSpot) for at DET var grunnen til at Gerstman forsvant, men resultatet ble likevel at GameSpot fortsatt sliter med kredibiliteten hos gamerne etter episoden.
Gerstman på sin side startet opp Giant Bomb som i følge Jeff nå er: «Giant Bomb is the world’s largest editable video game database. It's powered by pancakes, booze, and viewers like you.»

Og det hersker liten tvil om at Jeff & Co. nå har minst like stor makt i spillverdenen under Giant Bomb -navnet som han hadde i GameSpot. For gigantene står nemlig for fall. Mega-nettsider som IGN, Gamespot og Gamespy som tidligere var omtalt som de "tre store" mister daglig lesere til fordel for mindre og uavhengige blogg-nettsider som Kotaku, Joystiq og Destructoid. Kanskje ikke så rart når det til tider er mistenkelige høye terningkast på titler hos de "tre store" som det også reklameres heftig for på sidene.

Nei, nei. Jeg anklager på ingen måte journalistene i GameSpy, GameSpot og IGN for å være kjøpt og betalt. Men episoden med Jeff Gerstman har unektelig hatt en langtidseffekt som eierne av disse store nettstedene gjerne kunne ha vært foruten.

Når det gjelder mine egne preferanser så er jeg innom en liten håndfull spill-nettsteder flere ganger daglig. Nevnte Kotaku er en stor favoritt. En site som bare blir bedre og bedre ikke minst takket være hyppig oppdatering døgnet gjennom.
Eurogamer er også et «must». Du finner ikke bedre eller morsommere anmeldelser noe annet sted. Profesjonelle til fingerspissene er de også.

Tredjemann på lista er GameTrailers. Her finner du absolutt alt som slippes av spill-trailere, samt at nettstedet har gode egenproduserte anmeldelser.

Når det gjelder norske nettsteder og nett-aviser så er Gullstikka-vinneren GameReactor et fast stoppested. Deretter går alltid turen innom IT-avisen som til tross for sine mange feilaktige faktaopplysninger i artiklene er god underholdning. Det kan hende at gutta der liker epler i kosten, om du skjønner hva jeg mener.
Rune Fjeld Olsen i VG er alltid hyggelig lesning og det samme er Snorre Bryn i Dagbladet som forøvrig ser ut til å satse stort på spilldekningen på nett i den siste tiden. Jeg registrerer også at min gamle kollega Kjetil Svensen har startet opp Pressfire.no og samarbeider tett med VG. Lykke til, Kjetil.

Da tror jeg faktisk ikke det er flere jeg jevnlig besøker....jo, vent litt. Selvfølgelig. Britiske GamesRadar har virkelig fått det til det siste året. Her finner du en helt usannsynlig stor database med hysteriske morsomme feature-artikler knyttet til gaming. Og det strømmer på med nye hver eneste dag.

Men hva med deg? Hvor går du for å få ditt daglige gaming-fix?

onsdag 4. mars 2009

Året da det var så mange nedoverbakker


Hei og hå. I dag mottok jeg en anmelder-utgave av Xbox 360 -spillet NINJA BLADE av Microsoft. Jeg er naturlig nok bundet av en såkalt NDA-avtale og kan ikke si så mye som en pøkk om spillet før litt lengre ute i mars, men skit i det. Det jeg egentlig ville si var at med denne hyggelige overraskelsen så tidlig på året så er vi faktisk opp i et respektabelt antall gode utgivelser i 2009.

La oss oppsummere: Vi har fått STREET FIGHTER IV, vi har fått KILLZONE 2 og vi har fått HALO WARS.
I tilegg har vi kunnet kose oss med spill som FEAR 2, fantastiske CHRONO TRIGGER og kosebamse-koselige FLOWER på PSN.
Videre så noterer vi oss nedlastbare godbiter som GTAIV: THE LOST AND THE DAMNED, FABLE II: KNOTHOLE ISLAND og FALLOUT 3: OPERATION ANCHRAGE.
Noen vil kanskje til og med ha med seg LORD OF THE RINGS: CONQUEST, RISE OF THE ARGONAUTS og MIRROR`S EDGE for PC. Det vil ikke jeg.
Det jeg derimot vil ha med meg som veiamat er THE MAW (XBL), MAGIC BALL ( PSN) og overflødighetshornet BURNOUT PARADISE: THE ULTIMATE BOX.

Se der ja. Kalenderen viser bare 4 mars, men allerede så har det kommet flere gode titler i år de første to månedene enn det kommer totalt de fleste år ( med to hederlig unntak av 2007 og 2008 da som med all respekt var tidenes beste spillår).

Men vi er ikke ferdig ennå. Som sagt så dukker NINJA BLADE opp om kun kort tid. Før det igjen så har vi RESIDENT EVIL 5 her og HVEM akter vel ikke å kjøpe minst 45 eksemplarer hver av nettopp DET spillet?!

Er du av en eller annen pussig grunn ikke skulle LIKE konsoller så finnes det da håp for PC-fanatikerne også. Hva sies f.eks. om strategi-mesterverket EMPIRE: TOTAL WAR eller MMO-spillet RUNES OF MAGIC som hvert øyeblikk nå blir lansert offentlig.
Og du har vel fått med deg at QUAKE LIVE nå er tilgjengelig som ÅPEN BETA?

Det blir snart også BATTLEFIELD HEROES.

Ah! Av og til så er det bare så DEILIGE å være gamer.

torsdag 26. februar 2009

Killzoooooone!!!


Jeg har spilt mange førstepersonskytere gjennom årenes løp. Faktisk så tror jeg at jeg har spilt de aller fleste. Fra fantastiske «Half-Life» og «Half-Life 2» til håpløse spill-kalkuner som «Daikatana» og det nesten ufattelig middelmådige «Chrome» fra 2003 - et spill som jeg av en eller annen grunn gledet meg storlig til.
Og i går kveld spilte jeg «Killzone 2» for første gang.

Tidligere så var FPS-spill noe som nesten utelukkende var forbundet med tastatur og mus - altså renhekla PC-spill. Men noe har skjedd med denne sjangeren ( eller er det bare i mitt eget hode at det har skjedd noe - hallo! - HALLO! - er det ekko her eller...?).
For der jeg for et par-tre år tilbake tvilholdt på meningen om at PC var det eneste rette for FPS-spill så har holdningen min nå blitt en smule modifisert. Pokker heller. Den har faktisk snudd helt om. For i disse dager så spiller jeg heller titler som «Far Cry 2», «FEAR 2» og «Bioshock» på konsoll.
Hvorfor?
Jo, fordi det å skulle sveive i gang PC`en med alle sine patcher, skjermkort-drivere og fandens oldemor tar like lang tid som det å faktisk spille seg gjennom et helt brett av ønskede spill på konsoll.
I tillegg så er det et faktum at der håndkontrollerne til konsollene tidligere var uegnet til sjangeren, så er de nå mer enn godt nok egnet.
«Halo» skal få all æren for dette.

Det skulle altså ikke mer til enn at Bungie klarte å koke i hop et oppsett på Xbox-kontrolleren som faktisk funket til at en hel bransje hoppet på det samme toget.

Og for deg som eventuelt fortsatt skulle være i tvil: førstepersonskytere på konsoll er i dag nesten ( men bare nesten) like piksel-presise som de er med tastatur og mus.

Når vi nå snakker om FPS på konsoll så hører det med til historien og ta et standpunkt til hvilken håndkontroll som funker best i sjangeren.
Personlig så er jeg av den oppfatningen at Xbox 360 -kontrollen er overlegen Dualshock / Sixaxis -kontrolleren til PS2 / PS3.
Jeg vet ikke riktig hvorfor, men Xbox-kontrollen føles mer ....solid. Den har liksom riktig tyngde der Sixaxis`en føles litt løsere ut i fisken. Litt mer upresis, liksom.

Dette ble bekreftet i går kveld da jeg fyrte opp «Killzone 2», forøvrig et fabelaktig godt spill - både single -og multiplayer. Fra før av så har PS3`en et veldig godt FPS i «Resitance 2», men «Killzone 2» er minst to hakk bedre. Det eneste som er å utsette på spillet er faktisk Sixaxis-kontrolleren. Gang på gang så tok jeg meg i å ønske at jeg kunne spille med Xbox-kontrollen i stedet. Det er noe med den litt slaskete følelsen i de to analoge stikkene som gjør at skuddene i «Killzone 2» ikke blir like presise som jeg hadde ønsket.
Pussig nok så føles det ikke slik i omgang med hverken «Resitance: Fall of Man», «Resistance 2» eller «Call of Duty: Modern Warfare». Men disse er også unntakene. Både i «Haze», «Call of Duty: World at War» og «Battlefield: Bad Company» er denne slaskete, slingrete følelsen tilstede.

Hvorfor?

Det er et rimelig marginalt område jeg beveger meg innpå her, men jeg skulle gjerne ha fått noen tilbakemeldinger fra dere kjære lesere om hvilke konsoll-kontrollere dere foretrekker til FPS-spill og hvorfor.

tirsdag 24. februar 2009

Det vidunderlige, forvirrende og vanvittige JRPG-universet


En stund siden noen av oss har blogget nå. For min egen del gjør kombinasjonen av turnus-arbeide og latskap sitt, hva Steinar og Arild Inge gjelder så får de svare for seg selv.
Men anyway....ny dag, ny blogg , nye muligheter.

I den siste uken så har oppmerksomheten min vært rettet mot Sverige og Pirate Bay -saken. Nå kunne jeg sagt mye om dette temaet, men velger å vente til utfallet av rettssaken. En liten ting derimot er jeg pokka nødt til å si: STEAM.
Noen som tok den?
STEAM.
Om film -og platebransjen hadde klart å fått hodene ut av sine respektive rumpehull så kunne kanskje en liten titt på Valves STEAM-tjeneste gi dem en idè eller to.
Bare en tanke, liksom.

Nuvel. Over til dagens tema som er JRPG - eller Japenes Role Playing Games for de uninvidde.
Selv er jeg en stor tilhenger av denne besynderlige sjangeren. Ingen fanboi må vite, men bare..fan.
Akkurat nå er det Chrono Trigger på Nintendo DS som tar all min tid. Jeg var nemlig ikke med på første runde i 1995, men det som gjelder for skiturer på fjellet gjelder også for JRPG-titler, nemlig at det aldri er for sent å snu.
Og om du ikke vet hva Chrono Trigger er for noe så kan jeg fortelle deg følgende: Chrono Trigger er det absolutt beste spillet du kan kjøpe til Nintendo DS og et av de beste japanske rollespill gjennom tidene. Dermed Basta!

Denne nyvåknede interessen for JRPG`er fikk meg også til å ta fram både noen gamle og nye titler til nærmere øyensyn. Av disse så fant jeg ( i etterpåklokskapens lys selvsagt) to skikkelig stinkere, to som var bedre enn jeg husket og to som må regnes som framtidige klassikere. På toppen av det hele så fant jeg et spill som jeg aldri tidligere hadde brydd meg om å ta plasten av, men som overrasket stort.

Her er oppsummeringen:

Stinker nr. 1: The Last Remnant. At Square Enix så seg tvunget til å lansere dette før det var ferdig er meg en gåte. The Last Remnant har kimen i seg til å være et skikkelig godt JRPG, men slik det framstår nå er det intet mindre enn en alpha-kode som ikke engang er i nærheten av minne om et ferdig spill.

Stinker nr. 2: Infinite Undiscovery. Ikke like uferdig som The Last Remnant, men her finner du flere game-stopping bugs enn det som Gothic 3 ble sendt ut til butikkene med. Med andre ord: VELDIG MANGE.


Bedre enn sitt rykte nr. 1: Blue Dragon. Jeg forstår ikke de som disser Mistwalkers første flørt med Xbox 360. Blue Dragon er og blir et dønn underholdende JRPG av den klassiske sorten. Dessuten er spillet en perfekt innføring i sjangeren for både JRPG-noviser og yngre spillere.

Bedre enn sitt rykte nr. 2: Eternal Sonata. Da jeg først spilte gjennom Eternal Sonata for et par år siden syntes jeg både plott, grafikk og gjennomføring var for sukker-søtt. Jeg tok feil. Skammelig feil. Dette er kanskje et av de mest "voksne" JRPG noensinne.


Framtidig klassiker nr. 1: Lost Odyssey. Mistwalker og Final Fantasy -pappa Hironobu Sakaguchis andre forsøk på å kapre Xbox-eiernes hjerter er intet mindre enn en innertier. Hadde spillet blitt kalt Final Fantasy XIII i stedet for Lost Odyssey så ville det ha solgt millioner. Vel, Lost Odyssey er klassisk Final Fantasy med oppgradert "next-gen" grafikk så det holder. Og det har den beste historien i et JRPG noensinne!

Framtidig klassiker nr. 2: Dragon Quest: The Journey of the Cursed King. Denne regnes vel allerede som en klassiker etter alle solemerker, men jeg tar den med her likevel i tilfelle noen som leser dette har oversett den.


Så var det den lille overraskelsen som jeg fant da. Den heter Final Fantasy: Crystal Chronicles - Rings of Fate ( gjett om Japanerne kan det med lange titler) og er kun for Nintendo DS. Spillet er et action-tungt hack`n slash, en real dungeon crawler altså. Men med cutesy anime-grafikk og to svært unge protagonister i hovedrollene. FF:CC-RoF er Diablo på DS. Hvor tøft er ikke det da!





I år så kommer ytterligere to trippel-A titler fra Square Enix. Nemlig Star Ocean: The Last Hope og Tales of Vesperia. Begge har mottatt strålende ovasjoner fra både Famitsu. Flere som gleder seg enn undertegnede?

onsdag 11. februar 2009

My Favorite Zones



Oscar Hammerstein II og Richard Rodgers skrev den uforglemmelige vakre ( spesielt i Chet Bakers versjon) sangen «My Favorite Things» til 1959-musicalen «Sound of Music.

«Raindrops on roses and whiskers on kittens;
Bright copper kettles and warm woolen mittens;
Brown paper packages tied up with strings;
These are a few of my favorite things».

I går kveld så slumpet jeg til å høre John Coltranes versjon av denne eviggrønne klassikeren på radio, men i mitt surrete hode så tok den ene tanken den andre og før jeg visste ordet av det så hadde jeg laget en favorittliste over soner i World of Warcraft.

Alle har ( eller har hatt) sine favorittsoner for enten quests eller instances i WoW. Det er bare naturlig. For selv om Blizzards genierklærte art-department er i stand til å sette sitt høyst personlige preg og atmosfære på Azeroth, så er det ikke til å komme unna at noen av sonene føles litt....tomme og kjedelige. Andre, derimot, er full av liv og farger og det er med tomt hjerte at du forlater f.eks. Eversong Woods etter at du har fullført siste quest der.

I den forbindelse så har jeg lyst til å presentere en aldri så liten liste over mine egne favoritt-soner i WoW ( med et par av de jeg liker minst slengt på for syns skyld).

The Good:

1. Ghostlands. Helt siden Burning Crusade kom har jeg vært fortjust ( som svenskene sier) i Ghostlands. Sannsynligvis den eneste sonen i hele Azeroth der du knapt kan gå en meter før du snubler over en ny quest eller målet for en eksisterende. Fabelaktig atmosfære, perfekt tempo og fylt til randen av spennende og utfordrende mobs.


2. Tanaris. Både Badlands og The Blasted Lands er gode "golde" ørkenlandskap. Men Tanaris leker ikke ørken. Dette er the real thing. Og når sandstormen hyler rundt ørene dine er Tanaris en av de mest atmosfæriske og bisarre soner i hele Azeroth. Det hjelper også stort at den fabelaktige og skrudde Caverns of Time befinner seg her.


3. Dustwallow March. Etter patch 2.3 ble denne sonen oppdatert med mer enn 50 nye quest og en nøytral by. Questing i DM byr nå på langt mindre reisetid og langt bedre ( og mer spennende) quester enn tidligere. Se på det som en slags "ny" sone i tråd med Eversong Woods og Ghostlands i Burning Crusade.

4. Arathi Highlands. Grønt, flatt og med flott ( Horde) quest-chain som inkluderer turer inn i hjertet av Hammerfall.

5. Searing Gorge. Lite, tett og med plenty av quest som kan levle deg opp minst tre hakk i løpet av kort tid. Atmosfæren her er også fabelaktig. Det er nesten som du kan kjenne lukten av svovel.


The Bad:

1. Stranglethorn Vale. Ja, jeg vet at SV er den sonen som sannsynligvis er pakket med flest quest. Mange liker SV, noen til og med elsker SV. Jeg synes SV er møkka kjedelig. Jeg kan ikke helt sette fingeren på det, men Blizzard fikser liksom ikke helt denne jungel-settingen. Sonen blir for uoversiktlig og "tung". Og det å skulle orientere seg i Booty Bay før du blir lommekjent er bare et pes.

2. Darkshore / Ashenvale. Begge disse er to lange og tynne tarmer av en sone. Mye reising fra den ene enden til den andre, og begge deler de mye av den samme tunge "skogs" -grafikken og designen som du også finner i newbie-sonen til Night Elves - nemlig Teldrassil.

3. Loch Modan. Første gangen jeg kom hit med min Dwarf Rogue tenkte jeg at jeg hadde kommet feil. Det å springe rundt den altfor store innsjøen på jakt etter spennende quest er bortkastet tid. Loch Modan er bare kjedelig, kjedelig og atter kjedelig.

4. Wetlands. Ikke så ille som de tre overfor, men du verden så lei en kan bli av å traske i myra.


The Ugly:


Av alle soner i WoW er det èn som skiller seg ut som fullstendig håpløs, nemlig Desolace. Det ligger liksom i navnet også da - Desolace. Jeg kommer aldri - ALDRI - til å følge en døende kodo til fra gravplassen til den lille jævelen av en goblin igjen. B.O.R.I.N.G.!!!

mandag 9. februar 2009

Champions of the Too Human Circle of Doom in Norrath




Morsom tittel, ikke sant? Kunne like gjerne vært en faktisk spilltittel det der. Hmmm.

I de siste dagene har jeg «drifted» ( som Tobold kaller det). Jeg har liksom ikke funnet roen til å sette meg ned med et enkelt spill å nyte dette. WoW er jeg litt mett av for tiden og har tatt en pause, Fjorårets store utgivelser som GoW2, Fallout 3 og Fable II er jeg liksom ferdig med og årets få nyheter ( Lord of the Rings: Conquest, ja det er deg jeg kikker på), gidder jeg ikke å bruke mer tid på. Så løsningen blir som så ofte før å rote litt i hyllene etter DEN ene juvelen jeg har oversett.

Og gjett hva. Jeg fant den.

Tanken kom til meg etter å dagdrømt en liten time om det kommende Diablo III. Det måtte da finnes et hack`n slash som jeg hadde oversett i løpet av de siste årene. Et eneste ett liksom.
Hmm....
Sacred 2 er greit nok, men det er for PC og jeg ville ha noe på konsoll.
Et kjapt søk på gamerankings.com avslørte at sannelig så finnes det ikke særlig mange gode dungeon crawlers til konsoll. Eller for å si det på en annen måte: det finnes ikke særlig mange dungeon crawlers på konsoll. Punktum.
Men en tittel liksom lyste mot meg fra toppen av «Action-style console RPG`s» i gamerankings-listen. Nemlig PS2-spillet Champions of Norrath.
Hadde jeg ikke det et sted nede i kjelleren da?

Ti minutter og en kjellerbu full av rot senere og jeg kunne triumferende trekke fram et eksemplar av spillet. Plasten var fortsatt på coveret så jeg kunne neppe ha gitt det særlig mye oppmerksomhet da det kom i 2004.

Noe av det beste med PS3-maskinen ( forutsatt at du har riktig versjon) er oppskaleringen og smoothingen av PS2-titler. Og Champions of Norrath så riktig så lekker ut i alle sin PS3-prakt. Faktisk langt bedre enn på PS2 ( ja, jeg testet forskjellen).

Og nå kommer vi til rosinene i pølsa ( merkelig uttrykk forresten, hvem i hule, heite er det som finner på stappe en rosin i en pølse!?), Champions of Norrath viste seg faktiske å være et utmerket spill. Bedre enn utmerket faktisk. Det slår PC-kollegaene Titan Quest, Sacred, Divine Divinity og Dungeon Siege ned i støvlene.
Ja, jeg vet det er tuftet på Everquest-universet ( et MMO jeg ennå har tilgode å stifte bekjentskap med), men jeg går ut ifra at inngående Norrath-kjennskap er unødvendig all den tid jeg bare skal slakte monstre og samle loot.

Og jeg elsker akkurat denne spillbarheten som Champions of Norrath innehar. Det er en Diablo-klone selvsagt, men en god Diablo-klone. Grafikken er strålende ( til å være PS2), den kunstige intelligensen overrasker stort og for en loot-jeger er spillet himmelsk.

Det jeg lurer på nå er om noen av dere trofaste lesere kjenner til noen andre gode hack`n slash / dungeon crawlers / action-RPG ( stryk det som ikke passer) -spill som jeg ennå ikke har spilt?

Nå kan jo selvsagt ikke dere vite hva jeg har spilt og ikke, men ikke bry dere om det. Give it to me. Pøs på med dungeon Crawlers så skal jeg sortere etterhvert som de kommer inn. For dere gidder vel å gjøre det? Eller....?

Og for de som skulle undre seg.....ja, jeg spilte også Too Human og Kingdom under Fire: Circle of Doom samtidig som Champions of Norrath. Derav tittelen på denne bloggen.

onsdag 4. februar 2009

QUAKE ON THE ROCKS



Dæven døtti! Det var saker det!

Jeg må ha sendt inn minst en tjue-tretti forespørsler til id Software om jeg ikke kunne få en invitasjon til betaversjonen av Quake Live. Og i går kom den - invitasjonen altså.

Nå er jeg ikke den som kan mest om programmering av hverken kilde eller nettkode, men jeg kan ikke forstå noe annet enn at John Carmack faktisk er det programmeringsgeniet alle vil ha det til at han er.

Hør bare her:

I desember 1999 kom Quake III Arena. Et multiplayer-only spill trygt plassert i FPS-sjangeren som blåse alle av banen med sin fantastiske grafikk og sitt lynkjappe gameplay. Quake III Arena var den kjappeste førstepersonskyteren på jord og banet veien for alle de multiplayer-godisene vi i dag tar for gitt når vi kjøper en ny FPS.

Quake Live ER Quake III Arena.
Men spilt via en nettleser.
Fullstendig gratis.

Hvorden dette går ann overgår min fatteevne ( nå er nå denne ganske så begrenset fra før av da, men likevel...fatteevnen altså).

Quake Live er lynkjapp. Hvert eneste et av brettene lastes opp i nettleseren din ( eller i fullskjerm om du velger dette) i løpet av bare noen få sekunder. Fra der av og ut er det ut og kjør i et hesblesende tempo mot spillere fra hele verden - uten det minste lag i det hele tatt!

Helt utrolig!

Du kan gjerne kalle meg Doris og kle meg i både kyse, skjørt og forkle, men dette ble jeg mektig imponert over. Et spill som jeg selv for bare åtte år siden satt og strevde med å få en noenlunde brukbar ping på spiller nå altså i nettleseren min......stryk det. Den spilles faktisk i hvilken som helst nettleser på hvilken som helst PC.

Ennå har ikke id Software gitt noen offisiell lanseringsdato for Quake Live, men etter alle solemerker så bør det ikke være særlig lenge til før ALLE kan delta i herlighetene. Jeg har ennå tilgode å finne en eneste feil ved spillet.

Gled deg!

mandag 2. februar 2009

Killzone, schmilshone!



Har Sony gått av hengslene? Nesten en hel måned før lanseringen så har det dukket opp dusinvis av anmeldelser av «Killzone 2» på diverse gamingsites på nettet.

Ingen tvil. «Killzone 2» er gullkalven som skal gi de stadig synkende salgstall for PS3-maskinenen den boost som trengs for å få den tilbake i racet. Og er det noe PS3 virkelig trenger nå så er det en «must-have» tittel som «Killzone 2». Et spill myntet spesielt for hardcore-fansen og som attpåtil oppnår ( nesten ) klassikerstatus før det er lansert.

Jeg tviler ikke på at «Killzone 2» fortjener de panegyriske anmeldelsene som den nå får. For er det noe PS3 trenger så er det et FPS-spill som er virkelig godt. Og mest av alt så trenger Sony et FPS som er eksklusivt for PS3. For fra før av så er det strengt tatt bare «Resistance: Fall of Man» og «Resistance 2» som er ene-og-alene titler innen denne sjangeren til Sony-maskinen.

Personlig så gleder jeg meg mye til «Killzone 2». Ikke minst fordi det møkkete sci-fi universet som framstilles der tiltaler meg. Mye mer enn den litt tøysete tegneserie-settingen fra Resistance- spillene ( som forøvrig er strålende i seg selv, misforstå meg riktig).

I den forbindelse ( forventningengene til «Killzone 2 altså), så tok jeg et aldri så lite gjensyn med et tre av fjorårets FPS-titler som liksom forsvant fra radaren da 2008 skulle summeres opp.
Ett av disse imponerte meg mer nå enn ved lanseringen. De to andre derimot, føltes langt slappere nå enn da jeg i begeistringens rus trillet både femmere og seksere i førjulsstria.

1. Battlefield: Bad Company ( bedre). Sett i etterpåklokskapens lys så er Bad Company et langt bedre FPS enn f.eks. Call of Duty: World at War som for øyeblikket innehar den noe tvilsomme posisjonene 12. plass på GameRankings liste over de beste «historiske» førstepersonskyterne noensinne. Altså foran både Brothers in Arms og Medal of Honor: Airborne.
Feil, sier jeg ( en høyst personlig betraktning selvfølgelig).

Bad Company har en fun-faktor som kommer tydeligere fram nå enn ved lanseringen. Kanskje er det fordi spillet så tydelig ikke er ment å være realistisk ( til tross for at både våpen, setting og ødeleggelse er realistiske så det holder...hm. Hva er det egentlig jeg mener her?).


2. Haze ( dårligere). Nå ble riktignok Haze slaktet både nord og ned og nedenom og hjem da det ble lansert. Men et nytt møte med Free Radicals mye hypede FPS viser et spill så generisk at det nermest grenser til parodien. Det eneste som funker tilfredstillende i Haze er snatringen i våpenene. Disse høres...eh...kjøttfulle ut.


3. Brothers in Arms: Hell`s Highway ( dårligere). Huff og atter huff. BiA:HH føles fullstendig feil ut i spilllandskapet 2008. Det går som lusa på en tjærekost ( som det heter, selv har jeg aldri sett en lus på en tjærekost, men de vet vel hva de snakker om de som har funnet opp begrepet...). Hverken grafikk, historie eller gameplay funker særlig optimalt. Faktisk så er spillet langt dårligere enn de to foregående i serien - og det til tross for at Gearbox Software har brukt laaaaaaang tid på dette.
Jeg syntes at BiA:HH var rimelig tregt og kjedelig da det kom i fjor og en gjensyn forsterket bare inntrykket mitt - dette er et FPS for strategi-nerder.



Forøvrig så kan jeg ikke dy meg for å nevne Far Cry 2 helt til slutt. Jeg var imponert da det kom - nå er jeg bare likegyldig. For en FPS der du kan kjøre kilometervis over de afrikanske savannenen før du i det hele tatt møter noen du kan tømme Uzi-magasinet i....hva er vitsen?



Frode Singsaas
Trondheim 2.2.09

tirsdag 27. januar 2009

Takk og farvel til WAR


Dett var dett, som Marve Fleksnes så treffende sa det. Nå er det over og ut. Warhammer Online og undertegnede er historie.

Jeg prøvde, jeg prøvde, men jeg fikk det liksom ikke til. Å elske WAR altså. Det ble for tøft og vi gikk hver til vårt, men som venner, selvsagt. Ingen krangling om foreldreretten og lange rettsaker der i gården, nei.

Men hva er det egentlig med WAR som gjør spillet så vanskelig å elske? Gudene skal vite at jeg både har og har hatt lange kjærlighetsforhold til både Age of Conan og Lord of the Rings Online. For ikke å snakke om min livslange lidenskap med World of Warcraft som aldri ser ut til å avta.

Jeg tror det var Oli Welsh i Eurogamer som sa det best når han skrev:
«World of Warcraft is, for a lot of people, a lot of the time, a solo RPG. Whether starting a first character, casually dipping in to play old ones, or compulsively levelling "alts" in the gaps in your main hero's raiding schedule, it's a safe bet that the majority of players out there at any one time are on their own, in the wild, churning through quests».

For om du har en halv time til rådighet på kvelden etter at ungene har lagt seg, reprisen av «The Matrix» på TV3 som du bare MÅTTE se for 44.gang er ferdig og kona / samboeren sitter oppslukt i en telefonsamtale med div. veninnner, så er det grenser for hvor mye du rekker over i et MMO-spill i løpet av disse 30 minuttene. Du skal jo tross alt sove litt om natta også.
Poenget mitt er i allefall at det å snekre sammen en liten gruppe for en nattatur gjennom Scarlet Monestary eller Caverns of Time tar langt mer tid enn den usle halve timen du har til rådighet.
Så derfor tillater jeg meg å utvide Oli Welsh` visdomsord en smule:
«MMO-spill er for mange mennesker og en god del av tiden et singleplayerspill».

Og hva har dette med WAR å gjøre, spør du kanskje det selv? Kan ikke han derre fyren komme til poenget?

Joda, og poenger mitt er som følger: I både WoW, LotRO og AoC så er en halv time med solo-plundring en halvtime vel verdt å bruke. I WAR derimot så er den helt bortkastet.

Du kan selvfølgelig queste i PvE-delen av spillet i dine tilmålte minutter. Men hva er vitsen? PvE / Quest - delen av WAR er like sjarmløs som et par gamle utgåtte sko som har ligget ute i regnet. Og mobben i spillet spawner så hurtig i disse områdene at om du har kjempet deg gjennom en horde for å komme til målet så kan du banne på at du må kjempe deg gjennom de samme AI-fattige idioeten en gang til bare for å komme det tilbake til utgangspunket.

Et annet problem med WAR er at progresjonen for å øke karakteren din i level er så treg og langsom etter lvl 20 at det føles som om tiden står stille. Du går hurtigere fra 0 - 80 i WOW enn det tar deg å nå lvl 40 fra bunnen av i WAR. Morsommere er det også. For quest`ene blir bare traurigere og traurigere dess mer du øker i erfaring. Public Quest er bare underholdende den første uken av spillet og de større PvP-scenarioene er det kun noen vits å slenge seg med på om du er på en balansert server med dedikerte spillere - og disse er det jaggu langt i mellom på WAR. I allefall på de europeiske serverne for tiden.

Kanskje er jeg unødvendig negativ nå. Jeg vet at det er mange som koser seg glugg ihjel av WAR. Men for min del så kaster jeg inn håndledet. I bunn og grunn så synes jeg vel at spillet mangler den sjarmen og underholdningsverdien jeg hadde håpet på. Det hele føles litt for mye som hardt arbeide og litt for lite som et spill jeg ønsker å bruke fritiden min på.

Om Mythic hadde gjort om hele PVE-delen av spillet og gjort det mer «casual-friendly» så kanskje....

Frode Singsaas
Trondheim, 27.01.09

søndag 25. januar 2009

FOX HOUND SPECIAL FORCE GROUP



Hva? Aldri hørt om dem, sier du? Nuvel, sett deg godt til rette så skal onkel Frode fortelle deg om denne spesial-enheten....eller kanskje ikke. For FOX HOUND er bare en liten dråpe i det store havet som kalles for METAL GEAR SOLID.

Grunnen til denne bloggen er at jeg endelig har hatt tid til å spille gjennom alle spillene i METAL GEAR SOLID -serien i kronologisk rekkefølge ( noe jeg hadde lovet meg selv allerede før GUNS OF THE PATRIOTS kom ut i fjor sommer, men som jeg altså ikke har hatt tid til før nå).

Om du er en av dem som ikke har noe særlig kjennskap til HIDEO KOJIMAs komplekse og genierklært spillserie så bør du vite følgende:

1. Historien er like forvirrende og gir grobunn for minst like mange tolkninger som James Joyce`s «Ulysses» ( som er en av verdenslitteraturens mest kryptiske verker).

2. «Helten» i de fire spillene i serien ( vi teller ikke med de to første japanske utgivelsen her - kun de kanoniserte) går under kodenavnet Solid Snake og er tidligere medlem av FOX HOUND som igjen er en spesialstyrke av den amerikanske hæren opprettet for å bekjempe global terrorisme.

3. Punkt 2. i denne listen er feilaktig. Grunnen til det er at hovedpersonen i METAL GEAR -serien heter Naked Snake og er Solid Snakes genetiske far.

4. Solid Snake har en ( ond, selvsagt) tvillingbror som heter Liquid Snake ( flott at Snake-familien ikke har falt for fristelsen til å bruke slike «populære» navn som Sander, Thomas og Stian).

5. Solid og Liquid Snake er ikke bare tvillingbrødre. De er også trillingbrøde. For tredjemann Snake er nemlig ingen ringere enn presidenten i USA og går under navnet Solidus Snake.

6. For å gjøre hele greie komplett så hør på dette: I løpet av METAL GEAR SOLID så mister skurken Revolver Ocelot sin ene arm. Og i noe som sett i etterpåklokskapens lys ikke var særlig smart så syr han på seg armen til Liquid Snake og blir.....LIQUID OCELOT!

7. Her har de fleste forlengst falt av lasset, men Hideo Kojima har bare så vidt begynt.

8. De fleste i METAL GEAR -universet er enten dobbel eller trippel-agenter for OUTER HEAVEN, THE PATRIOTS, FOX HOUND, KINA, RUSSLAND, USA eller hvilken som helst stormannsgal forbryterorganisasjon som HIDEO KOJIMA greier å koke opp.

9. Plottet i de fire METAL GEAR -spillene blir fortalt gjennom timelange video-sekvenser som du som spiller er livredd for å skippe i tilfelle du skulle gå glipp av nok en klonet superskurk med armproteser og interesant navnevalg.

10. Besynderlig nok; midt oppe i denne suppa av internasjonale sammensvergelser, stormannsgalskap og midtlivskriser så finnes det også rikelig med bæsj, tiss og prompe-humor.

11. Har du fått nok? Det synes ikke HIDEO KOJIMA. For hvert og ett av METAL GEAR -spillene krever at du har spilt det foregående for å forstå hva som skjer ( kanskje ikke engang da er det så lett...). Aller helst bør du ha hovedfag i METAL GEAR med påbygningskurs i genetisk manipulering og statsvitenskap.

12. METAL GEAR SOLID er ( utrolig nok) fire videospill som er laget for å UNDERHOLDE.


13. Tretten er et ulykkestall, derfor skipper vi dette punktet.

14. Jeg synes at alle fire spillene i METAL GEAR -serien er tilnærmet geniale i all sin idioti. Men jeg synes også de er fullstendig idiotisk intill det geniale. Er jeg gal eller er det flere som synes dette?