Siden det var sytet mitt som delvis har ansvaret for denne litt pussige #spillanmanm-debatten, føler jeg for å avklare en ting eller to ( det er egentlig ikke sant, jeg er bare pratsjuk og en blogg er det perfekte verktøyet for slike utblåsninger).Det som kanskje irriterer meg mest i John Rileys ( kult navn, forresten, høres ut som navnet på en amerikansk forfatter som skriver oppvekstromaner på størrelser med et par Leca-blokker), misnøye mot norske spillanmeldere, er påstanden om at spillkritikk må "trekkes ut av gutterommet og inn i samfunnet".
Hallo! Om ikke de mange opphetede debattene omkring GTA / Manhunt / Hot Coffee / Doom / etc. etc. hos de største mediehusene i verden ( CNN, CBS, NBC) og Norge ( VG, Dagbladet, BT, Aftenbladet, NRK, Adresseavisen etc. etc.) IKKE er en samfunnsaktuell og svært så offentlig debatt så vet ikke jeg. Hver gang en eller annen gærning gjør noe han ikke burde ha gjort så får dataspill skylda. Og den påfølgende debatten er så absolutt INN I SAMFUNNET!.
Snorre i Dagbladet har et viktig poeng når han skriver at «Problemet er at jeg og mange av mine forsvinnende få spillanmelderkolleger rundt om i norske aviser, må dekke opp om et helt kulturfelt nesten alene. Med daglig nyhetsdekning, anmelderi, administrering og ikke minst selve spillingen blir det ikke mye tid til overs til den type stoff som Riley etterlyser».
Vi er en håndfull profesjonelle anmeldere her i landet ( du kan telle oss på en hånd) og et par munnfuller med freelancere / deltidsanmeldere. Og våre stemmer forsvinner fort i mengden når alskens akedemikere og andre mediefolk skal huffe og akke seg over de fæle dataspillene hver gang det dukker opp en ny GTA / Manhunt / Hot Coffee -debatt. Jeg merker meg også at Geoff Keighley fra GameTrailers og Bonus Round måtte slite med de samme bedreviterne på amerikansk riksdekkende TV da Biowares Mass Effect tråkket den moralske majoriten på tærne der borte.
Jeg er sannelig ikke så sikker på om spillanmeldelser her til lands er moden for et større "samfunnsperspektiv". Til det er mediet fortsatt litt for mye uglesett av den etablerte kultureliten. Og det til tross for at spill har rævkjørt ( unnskyld fransken min, den blir verre og verre) både film og musikk så til de grader når deg gjelder salgstall de siste årene. Både Rune i VG, Snorre i Dagbladet, Tore i Aftenposten, Steinar og Arild Inge i Aftenbladet og undertegnede kan vel neppe lengre kalles "unge og lovende" ( unnskyld, kjære kollegaer om dere føler dere støtt av denne påstanden), men ingen av oss er tenåringer lengre ( laaaangt ifra for min egen del), og jeg er rimelig sikker at jeg snakker for alle når jeg sier at det er lidenskapen for spill som gjør at vi uke etter uke bruker tid og energi på dette. Rett og slett kjærlighet. Og som Rune skriver, det å skrive en spillanmeldelse er så langt mer enn bare det å spille spillet for deretter å sette seg ned å kveste ut sin mening. Først og fremst er det tidsklemma, deretter spalteplassen ( i papirpublikasjonen), så er det redigering, bildebehandling, kutting, kutting og kutting etterfulgt av enda mer redigering slik at man skal på plass til anmeldelsen på sine tildelte milimeter.
Og da har jeg ikke engang nevnt tiden som går med på å maile og ringe pressekontakter om spill som blir borte i posten, spill som aldri kommer, spill som er forsinket, spill som ikke funker, debug-maskiner som slår seg vrang, Xbox`er med flere røde ringer enn det du finner i en gjenomsnittlig norsk barnehage når meslinger og røde hunder slår til på en og samme gang.
Skal jeg fortsette?
Ikke?
OK. Mye syting fra meg her ( nok en gang). Men nå er jeg en gretten, gammel gubbe og gretne, gamle gubber elsker å syte.
Poenget jeg så klumsete forsøker å få fram her er at norske spillanmeldelser faktisk er riktig så gode. Du trenger ikke så se lengre enn til Sverige og de to største avisen der får å finne beviset. For der Rune i VG, Snorre i Dagbladet og undertegnede hver eneste uke får en til to tabloidsider å bruke på spill, så er de svenske anmeldelsen i beste fall ti setninger lange - og på ingen måte gode nok.
Snorre i Dagbladet skriver at det er først når kulturjournalister begynner å skrive om spill at det blir spennende. Det har han rett i, men jeg tror ikke dette vil skje med det første. Jeg tror ikke det, for kulturjournalister per i dag har ikke den tekniske kompetansen som faktisk er et must for å skrive om spill. Den store forskjellen mellom det å anmelde spill kontra det å anmelde musikk, filmer og bøker er nemlig interaktivitet. En bok, en film og en CD er nemlig statiske produkter. De eksisterer i kraft av seg selv. Det gjør ikke spill. Om du setter på f.eks. Killzone 2 uten å faktisk gjøre noe aktiv med håndkontrollen så skjer det ingen verden ting. Gjør du det samme med en DVD så spiller filmen seg mot slutten - uansett om du er rommet eller ikke. Det samme med en CD. For så lenge du ikke slår den av så er filmen et statisk medium som du nyter passivt. Spill kan ikke nytes passivt. Det er en umulighet. Derfor så kreves det en viss teknisk kompetanse å skrive om spill, en kompetanse som vi anmeldere gjerne legger vekt på når vi skriver våre anmeldelser ( antall bugs, grafikken, patcher etc. etc), nettopp fordi vi mener at leserne fortjener å vite om disse faktorene før de blar opp femhundre kroner for et spill.
Spill er et underholdningmedium. Punktum. Og jeg ser ikke noen større grunn til at spillkritikk skal "inn i samfunnet" enn at filmanmeldelsen av "Transformer: Revenge of the Fallen" skal det samme.
Hei. Tusen takk for innlegg. Spennende.
SvarSlettVi er nok helt uenige, allerede ved utgangspunktet. Jeg begynner nederst: Helt siden jeg begynte å skrive essays og småsaker, har jeg jobbet for å få fenomener som f.eks. Transformers inn i samfunnet. Med det mener jeg ikke at det skal omtales i samfunnet (altså, anmeldes av mediene), ei heller at omtalen er interessant straks den virker noenlunde "samfunnsmessig". Det jeg savner er viljen til å fortolke popkulturelle fenomener, på en måte som gir oss innsikt i hvorfor de fascinerer og hva de betyr.
Betyr det at det kun finnes rom for én type kritikk? Nei. Jeg har måttet gjenta det så mange ganger siden debatten begynte at jeg snart er lei, men det virker ikke som om det helt synker inn. Derfor skriver jeg det igjen: Jeg har ikke noe imot forbrukerveiledende kritikk. Problemstillingen rundt det å anmelde -- administrasjonen -- har jeg ikke annet enn respekt for. Man forsøker å gjøre en god jobb under pressede forhold. Respect. Problemene er likevel ikke forbeholdt spillanmeldere. Bokanmeldere vil nevne liknende ting. Just ask.
Spill er et underholdningsmedium, ja. Men underholdningsmedier er ikke løsrevet fra samfunnet. Tvert imot er de flettet inn i samfunnet, ofte på måter man knapt ser. Derfor trenger vi også andre former for kritikk, i tillegg til de mer forbrukerveiledende. Her er amerikanske anmeldere ofte milevis foran sine norske kolleger. De trekker sammenlikner på tvers av sjangrer. Det vil jeg gjerne se mer av.
Du nevner debattene om Doom og GTA, for eksempel. Og du har rett i at det har stått noen interessante artikler her og der. Men dessverre beveger disse seg i stor grad på overflaten. Man peker ut et fenomen, forsvarer det med noen enkle knep, går videre. Noe av grunnen til at man velger denne metoden, er at spill ikke tas alvorlig. Man må forsvare det, slik enkelte (bl.a. undertegnede) måtte forsvare hiphop på 90-tallet. En annen grunn er forutsetningene for spillanmelderne (administrasjonen, osv.).
Etter min mening er spillmediet for viktig og for spennende -- og har altfor stor påvirkningskraft -- til at vi ikke bør tenke videre enn ren forbrukeranbefalinger. Ja, GTA er et fortellertenkisk mesterverk. Nei, vold i spill er ikke det samme som vold i verden. Men hva mer?
Jeg har også en kjærlighet til spillmediet. Men jeg har en tilsvarende kjærlighet for tenkning og refleksjon. Jeg ønsker å forstå hvorfor spillene trekker meg inn og hva det betyr. Jeg vil vite hvordan de former oss, barn, ungdom, samfunn. For å få denne innsikt, trenger jeg gode tekster av folk med kunnskap. (Du deler kanskje ikke den nysgjerrigheten og det er greit. Fortsett som forbrukeranmelder. Men utfra tilbakemeldingene jeg har fått, virker det som om det er svært mange der ute som savner en annen form for spillkritikk.)
For øvrig: Ingen medier nytes passivt. Det er jeg helt uenig i. Se en film med en kranglevoren kompis og diskuter over en øl etterpå. Tolkningene vil være forskjellige. Av og til kan det virke som om man har sett to vidt forskjellige filmer. Andre ganger kommer man frem til noe interessant, gjennom diskusjon. Det vil jeg gjerne ha mer av. Spillene tilhører ikke lenger den ringere krets. De tilhører hele samfunnet og må behandles deretter. Spillmiljøet kan ikke lenger kreve eierskap til mediet. Vi er mange som vil lese interessant stoff om spill. Jeg er ikke alene.
Den morsomste kritikken jeg har fått så langt er denne: Du skriver fra elfenbenstårnet, Riley! Du vet ikke hvordan verden er! Min reaksjon er todelt: 1) Av og til kan det virke som om det er spillkritikerne selv som sitter i elfenbenstårnet. De definerer språket, omtalen, diskusjonen og vil ikke ha innspill fra utsiden. (Jeg setter det selvfølgelig på spissen. Rune, Maren Snorre og har kommet kritikken i møte, på tankevekkende måter; andre også.) 2) Jeg har åpenbart truffet noe. Nøyaktig hva, vet jeg ikke. Jeg vet bare at responsen har vært enorm.
Men for all del: Hvis ikke du synes noe av dette er interessant, så fortsett som forbrukerveileder. Vi trenger det òg.
For å være litt kverulant og diskutere et sideemne i denne diskusjonen:
SvarSlettJovisst er spill et interaktivt medium, men man kan faktisk sitte passivt og se på en gamer spille spillet. Jeg gjør det stadig vekk med mannen min, noe som faktisk er stimulerende i seg selv når man er interessert i narrasjonen i et spill. ;^)
"Jeg har også en kjærlighet til spillmediet. Men jeg har en tilsvarende kjærlighet for tenkning og refleksjon. Jeg ønsker å forstå hvorfor spillene trekker meg inn og hva det betyr. Jeg vil vite hvordan de former oss, barn, ungdom, samfunn. For å få denne innsikt, trenger jeg gode tekster av folk med kunnskap. "
SvarSlettHvor finner jeg medier jeg kan jobbe med slike artikler da? :^)