Dette høres både dumt og ondt ut, men ingenting er så morsomt å anmelde som et skikkelig dårlig spill. Det er kjekt med gode spill også, men da blir anmeldelsene fort forutsigbare, alle er enige og det blir mest til at lesere og skrivende klapper hverandre på skulderen. Kjedelig.
Derfor gliste jeg glad da jeg forleden sto ved posthylla med Onechanbara - Bikini Samurai Squad i neven. Ei jente i tangatruse, minitopp, boa og cowboyhatt (hæ?) prydet coveret mens hun holdt en katana i neven, klar for å splitte vandøde i to.
Nå, ikke hopp til forhastede konklusjoner her. Jeg liker lettkledde damer like mye som de fleste griiis-kailla. Sverdkamp er stilig også, det har folk visst siden lenge før Errol Flynn og Guybrush Threepwood. Zombier? Jeg er med.
Men kombinasjonen lettkledde piker kutter zombier i biter hørtes dessverre ut som et enkelt triks for å skvise penger ut av dumme, sjenerte, men småkåte tenåringer.
Vel, jeg er ikke den som lar sjansen gå fra meg til å late som om jeg jobber mens jeg spiller, spesielt ikke når grafikken kan være uvanlig god, så jeg satt snart med påskrudd Boeing 737, altså gammel XBox 360, og skulle latterliggjøre spillet mens jeg hemmelig sukket over hvor vakre disse pikselpikene var.
Men jeg tok feil. Jo, jeg sukket. Men gjøre narr av spillet kunne jeg ikke. Bikini Samurai Squad er nemlig slett ikke dårlig.
Det er noe av det blodigste jeg har sett på lenge, men det byr også på brukbar action med strålende kontroller og et kamera som i hvert fall det meste av tida greier å følge med. Dette er ikke noe du gir til finner, tyskere og amerikanere med dårlig selvtillit, våpen i huset og hat til samfunnet, men for hjernefriske mennesker er det slett ikke ille.
OK, så ble det litt langtekkelig i lengden, med horder av hjernedød zombieslakt (elendig vits), og filmen er nok pinlig.
Men det viser at du aldri kan være sikker på en god slakt. Av og til blir du bare skikkelig skuffa.
(Steinar)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar