LotRO vs. Fallut 3 vs. Oblivion

Gikk og ruslet litt rundt i Bree-land i Lord of the Rings Online her en kveld da jeg plutselig fikk en trang til å svinge litt ekstra tungt støpejern. Og hvilket spill byr på de tyngste, de tøffeste og de mest vanvittige overdimensjonerte våpene i spillhistorien så langt?
Feil, ikke World of Warcraft.
Det er The Elder Scrolls IV: Oblivion.
Ingen andre steder finner du hammere, økser og sverd større og mer fryktinngydende enn nettopp i Cyrodiil.
Nuvel. Som sagt så gjort. Oblivion har jeg ikke spilt siden jeg ble ferdig med tilleggspakken The Shivering Isles for...tja..omlag halvannet år siden. Men jeg har lagt ned gode timer i Bethesdas fantastiske fantasy-rike ( og sannsynligvis irritert meg i minst like mange timer på grunn av den dustete auto-scalingen / auto-levelingen av monstrene, men mer om det en annen dag).

Det som forbauset meg mest i mitt gjennsyn med Cyrodiil var hvor fantastisk flott alt fortsatt så ut. Si hva du vil om den grafiske utviklingen siden 2000, men Oblivion har en atmosfære ulik noe annet. Mye takket være nettopp grafikken.

Tidligere hadde jeg spilt som en dønn standard Warrior så denne gangen valgte jeg en Battlemage. Utrolig nok så var opplevelsen en helt annen denne gangen - og jeg mener en HELT ANNEN.
Ikke bare klarte jeg å unngå alle de questene som jeg durte gjennom sist, men ved å melde meg inn i Thieves Guild og The Dark Broterhood så framsto plutselig Oblivion som en langt mørkere og mer spennende verden enn sist.

Så kom tanken. Hva var egentlig forskjellen mellom Oblivion og Fallout 3? Samme grafikkmotor, de samme folka som sto bak, de samme premissene ( vel, om du kan kalle en atomkrig og en fantasiverden for det da....kan vi? Please? OK. Takk).

Likhetene mellom de to spillene er åpenbare. Bethesda har aldri vært særlig gode på dialoger og close-ups av ansikter ( herregud! de fleste ansikten i Oblivion ser ut som de er laget av leire). Men det de måtte miste av troverdighet der tar de igjen på så mange andre måter.

Fallout 3 er en kald, dyster og skremmende verden. Oblivion er en fargerik og atmosfærisk opplevelse. Misforstå meg rett. Jeg elsker Fallout 3. Ikke minst det innovative VAT-systemet som i slow motion lar deg ta del i all den gørra som oppstår når du går løs på muterte mennesker med kjernefysiske eksplosiver og andre spisse gjenstander.
Men....
(det er alltid et "men" er det ikke?)
....selv om Oblivion mangler denne følelsen av kontakt og fungerende fysikk så har Cyrodiil noe helt annet. Nemlig skjønnhet. En særegen skjønnhet og atmosfære som ingen andre spill jeg kan komme på i farta har vært i nærheten av å oppvise.
Fallout 3 kan være «årets spill» så mye det vil for meg. Jeg er nyforelsket i Oblivion. En bauta av et interaktivt kunstverk og en triumf for frihet i spill foran linearitet.

Er det flere enn meg som har følt det slik? Å gå tilbake til et par år gammelt spill, mener jeg, bare for å oppdage at det er langt bedre enn hva du husker.