Anmeld anmelderne

Om du skulle gå rundt med en liten spillanmelder i magen så hør noen bevingede visdomsord fra undertegnede.
Du tror kanskje at det å anmelde spill er verdens beste jobb ( og på mange måter er dette sant - maaaange frynsegoder), en tilværelse i sus og dus der du alltid får prøve de siste spillene før alle andre og attpåtil får lov å utbasonere din mening om dem.

For slik er det. Vi spillanmeldere ( i likhet med musikk, bok -og filmanmeldere) kommer i kraft av vårt yrke først i køen når godsakene skal deles ut.
Men det finnes en mørkere og mindre kjent side ved det å være anmelder også - nemlig det å få kjeft. Konstant. Hele tiden. For det meste.

Det var riktignok annerledes før i tiden, før internettet ble sluppet løs på menneskeheten. Da hadde de sure kommentarene kun to kanaler å velge i - nemlig telefon eller leserbrev. Og terskelen for faktisk å ringe anmelderen er langt høyere enn det å skrive sure kommentarer i nettavisenes mange forum.

Her er et par eksempler: I dag får jeg kjeft på adressa.no fordi jeg ikke «fokuserer nok på produktet» ( PROTOTYPE) og fordi jeg bruker for lang tid til å sammenligne spillet med inFamous og Assasin`s Creed. Sant nok, jeg bruker mange spaltemilimeter på dette. Ikke på grunn av pur ondskap, men fordi jeg mener leserne har krav på å vite at PROTOYPE er et spill som er som snytt ut av nesa på de nevnte to. Jeg bruker også en del plass på sammenligningen med nevnte spill for å underbygge min påstand om at PROTOTYPE er det dårligste av disse tre. Den sinte leseren ( hvorfor er egentlig alle som ikke er enige med anmelderens vurdering så...sinte?) mener at spillet burde hatt en bedre karakter ( terningkast 4 er IKKE en dårlig karakter) og undertegnede burde ha blitt ført bort av menn i hvite frakker og aldri - ALDRI fått lov til å anmelde et spill igjen.

Eksempel nr. 2 er forrige ukes påstand om at jeg er alt for slepphendt med terningkastene når jeg anmelder spill. Alt for mange femmer og seksere, mener innsenderen.

Disse to innsenderne representerer etter min erfaring 80% av alle som tar seg tid til å kommentere spillanmeldelser ( eller andre anmeldelser for den saks skyld). Enten så gjør vi som anmeldere ikke jobben vår fordi vi ikke gir god nok karakter til akkurat DEN eller DEN tittelen ( som innsenderen selvsagt er hardcore-fan av på sin hals) eller så er vi for sleppehendte med godordene ( sannsynligvis fordi vi ved siste korsvei IKKE ga innsenderens favorittspill god nok karakter).

Det jeg sier nå er sagt utallige ganger av utallige anmeldere, men det ser liksom ikke ut til at det går inn:
En anmeldelse er et enkelt individs subjektive oppfatning om et kultur-produkt og ikke en objektiv sannhet som avisen eller publikasjonen forøvrig står bak.

Capice? Altså, min mening som spillanmelder er ikke et gram mer verdt en din egen. Den eneste forskjellen er at jeg har klart å skreket meg til en posisjon der jeg kan presentere mitt oppgulp klart synlig i media. Du kan gjøre det samme. Start en spillblogg, nettside eller spillportal og skriv til du blir gul-grønn i ansiktet. Og om du er så heldig å få deg jobb som journalist i et mediehus som også har en papir / radio / TV / nett -produksjon så trenger du bare å hive køl på mase-maskinen et par-tre års tid så sitter du i samme glasshus du også.

Jeg forsøker så godt jeg kan å ikke høres surmaget ut her, men jeg merker at ordene jeg skriver har en viss syrlig brodd. Det får så være. Poenget jeg forsøker å få fram her er at DU KAN ALDRI VINNE. Uansett hvor hardt du forsøker eller hvor mange faktorer du tar hensyn til når du skriver spillanmeldelser så vil det ALLTID finnes noen der ute som synes det du mener er bullshit. Det skal vi tåle og det må vi tåle. Hver eneste dag. Men vær så snill og ikke kom med den urgamle påstanden om at vi ikke burde ha fått lov til å skrive om spill. For det privilegiet har vi nemlig fortjent.

Project Forza Motorstorm Pure Flatout Big Ass Mutha Racing

En tittel sier mer en tusen ord sies det ( og i dette tilfellet så er jo tittelen på nesten tusen ord, så....hva er det egentlig jeg prøver å komme fram til her?)
Nevermind! Som den trofaste leser sikkert har merket seg så går det år og dag nå mellom det legges ut nye blogger her på Spillbloggen. Dette har to grunner: den ene er at verden går videre og vi med den, hvilket i klartekst betyr at Twitter nå har overtatt som favoritt-Web 2.0 -syssel. Den andre grunnen er at hverken Steinar, Arild Inge eller undertegnede har hatt særlig mye tid til overs i de siste månedene av ymse grunner. Når det er sagt så har det visseligen ikke skjedd særlig mye å blogge om siden påske. Det eneste hederlige unntaket er E3, men der har nyhetsakene blitt prioritert framfor blogging.
Elendige unnskyldninger, ikke sant?
Sannheten er vel at vi rett og slett er for late, tenker jeg.

Men akkurat nå tenkte jeg at jeg skulle ta en tørn. Bedøvelsen fra tannlegetimen i dag holder på å forsvinne til fordel for en stadig økende smerte i overkjeven. Så jeg skriver for å døyve smerten, ha-ha-ha.

Nuvel. Altså spill. I mine øyne så er det eneste spennende som har kommet ut siden sist blogg Sucker Punchs` fabelaktige «inFamous» og PSN-versjonen av «Final Fantasy VII». Førstnevnte har jeg brukt mye tid i selskap med, Cloud Strife & Co. akter jeg å porsjonere ut i små, herlige doser utover sommeren.

Det jeg har brukt mest tid til er racingspill. En sjanger jeg fra før av ikke hadde noe særlig forhold til. «Gran Turismo» med all sin high tec "realisme" er like spennende som å se maling tørke og «Forza Motorsport» likeså, syntes den gamle Frode.
Nei, da er det andre boller med «Motorstorm», «Motorstorm: Pacific Rift» og «Pure». Tre spill som jeg anmelde da de ble lansert, men som siden har blitt stående på hylla. Det vil si...helt fram til forrige uke.
Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde, men det bare sa "pling" og lysten til å spille en arkade-racer bare dukket opp i skolten på meg. 24 timer senere så jeg på racing-sjangeren med helt nye øyne. For racing handler ikke bare om å vinne, det handler også om å mestre. Og med den filosofien godt planet i bakhodet gikk jeg uredd både «Forza» og «Project Gotham Racing» i møte.

Nå har det gått en hel uke og jeg kan trygt si at respekten for sjangeren har steget betraktelig fra min side. Fortsatt sliter jeg en del med å finne «Gran Turismo» spesielt spennende. Jeg vet ikke helt hva det er, men mangelen på skademodeller gir spillet en litt sånn klinisk tannlegefølelse ( OK, nå er det kjevesmertene som snakker). Heller ikke «Forza 2» har blitt noen personlig favoritt ennå, men jeg har ikke lengre noen problemer med å finne kvaliteter i spillet.

So, without further ado, her er min høyst personlige liste over de fem beste «next-gen" ( som nå er "current-gen") racing-spillene:

1. «Pure»: Denne har ALT! Flott grafikk, heftig gameplay og en fingerspissfølelse der ATV`ene reagerer på ditt minste lille vink. En skikkelig adrenalinbombe.

2. «Motorstorm: Pacific Rift». Fysikkmotoren i Motorstorm-spillene er i klasse for seg selv. Dette er racingsjangerens svar på «Gears of War». Sinnsykt heftig og ditto underholdende.

3. «Motorstorm»: Nesten like bra som oppfølgeren. Problemet her er den irriterende «gummistrikk»-gimmicken som benyttes av den kunstige intelligensen. Ett feilskjær på siste runde og du kan like gjerne starte på nytt.

4. «MX vs. ATV: Untamed»: På ingen måte fryktelig bra, men dette spillet har så mange kjøretøyer, så mange forskjellige moduser og så mange fryktelige gode baner at jeg kan ikke unngå å bli sjarmert.

5. «Burnout Paradise». Det oser kvalitet av dette spillet, men den crazy sjarmen fra «Burnout 3: Takedown» er desverre borte.



Så la meg høre. Hva er dine favoritter i sjangeren?

Oppfølgernes tidsalder

I motsetning til filmbransjen så er ikke nødvendigvis begrepet «oppfølger» synonymt med «mer-av-det-samme-bare-dårligere». Eksempler på oppfølgere i spill-universet som på alle måter har overgått sine forgjengere er tallrike. La meg bare i farten nevne en liten håndfull: «Call of Duty 2» var bedre enn «Call of Duty», «Halo 2» var bedre enn «Halo» (jo, det var den det så), «Half-Life 2» var bedre enn «Half-Life» ( marginalt, OK, men likevel...) og «Sacred 2» var bedre enn «Sacred» ( for å bruke et helt ferskt eksempel).

I tråd med denne argumentasjonen kommer det nå en rekke oppfølgere som jeg har stor, stor tro på også skal være bedre enn sine forgjengere. Førstemann ut er den siste som ble annonsert, nemlig «Thi4f».
Jeg elsket det første spillet i om mestertyven Garreth da det ble utgitt i 1998. Et vaskeekte mesterverk signert ingen ringere enn Ken Levine, mannen bak «Bioshock». Oppfølgeren «Thief II: The Metal Age» var kanskje ikke like banebrytende, men det var «Thief III: Deadly Shadows» (2004), et snike-spill som den dag i dag framstår som det beste eksemplet på sjangeren ( hører du det, Snake? Det BESTE eksempelet).
Det var derfor med stor iver at jeg leste nyheten om at Eidos nå er i full gang med et fjerde spill i serien kalt «Thi4f». Om teamet i Eidos Montreal klarer å overgå treeren skal være usagt, men jeg har gode følelsr for denne, svært gode følelser.

Oppfølger nr. 2 er også et Eidos-spill, nemlig «Deux Ex 3». Det første spillet i serien er en av de ytterst få spill jeg regner som interaktive kunstverk ( «The Legend of Zelda: The Wind Waker» er et annet, men mer om det en annen gang). «Deus Ex» (2000) var Warren Spectors visjon tversj gjennom og spillet som mer enn noe annet introduserte spilleren for en levende, interaktiv verden med konsekvenser. Uten «Deus Ex» ville det ikke ha eksistert noe «Bioshock», «Fable» eller «Fallout 3».
«Deus Ex 2: Invisible War» (2004) hadde også Warren Spector som sto for tankegodset, men her gikk noe galt i arbeidet med paralellutviklingen mellom PC og Xbox. Spillet føltes for klaustrofobisk og lineært.
«Deux Ex 3» har noen gigantiske sko å fylle om det akter å overgå «Deus Ex». Når det gjelder å overgå «Deus Ex 2» derimot, så er jeg sikker på at Eidos Montreaul fikser den biffen.

Sistemann på min oppfølgerliste er «Assasin`s Creed 2». Jeg var litt ambivalent i forhold til eneren. Jeg elsket plottet, grafikken og karakteren Altaïr var en av de mest menneskelige protagonistene i et spill på lange tider. Men du verden så monotont det ble etter hvert. Nå lover UbiSoft at «Assasin`s Creed 2» vil bli langt mer fleksibel både hva plott og gameplay gjelder. Noe som høres svært lovende ut all den tid historien denne gangen er satt til middelalderens Firenze.

«Assasin`s Creed 2» er planlagt (!) for utgivelse i desember i år, et lanseringstidspunkt som høres mistenkelig optimistisk ut. Jeg tipper at denne vil bli utsatt en god stund lengre. Når det gjelder «Deux Ex 3» og «Thi4f» så vil vel julerushet til neste år være mest aktuelt.

Å, ja. Den glemte jeg. 2K påstår hardnakket at «Bioshock 2» også skal være ut i år. Om dette viser seg å være sant eller ikke driter jeg egentlig tynt i. «Bioshock» var nemlig et fullendt produkt. Et åndsverk som var perfekt som det var. Så hva er egentlig greia med «Bioshock 2»? Big sisters og little sisters. Evolved splicers. Ikke er Ken Levine med på lasset engang. Det blir som å bryte seg inn i Louvre for å tegne bart og skjegg på Mona Lisa. Tsk, tsk, tks.

Cinnamon girl

«I wanna live
with a cinnamon girl
I could be happy
the rest of my life
With a cinnamon girl», sang en lovende ung sanger med navn Neil Young på albumet «Everybody Knows This is Nowhere» i 1969. En en sang og en tekst som burde ha blitt kjøpt opp av Sony for å markedsføre «Free Realms».

For den som hverken kjenner til «Free Realms» eller Neil Young så fy skam dere! ( i allefall i Neils tilfelle), så er altså førstnevnte en gigant-satsning av et MMO-spill fra Sony myntet på...tja, de som er for unge til å spille «World of Warcraft». Sistnevnte er en av rockens grand ol` men og burde være tvunget pensum for alle med sans for musikk. Men nok om Neil. For med «Free Realms» så går tar hele MMO-sjangeren inn i en helt nytt marked, nemlig the casual gamers. «Free Realms» er IKKE «World of Warcraft», «Guild Wars», «Age of Conan» eller «Warhammer Online» selv om spillet deler mange av de oppleste og vedtatte mekanismene som kjennetegner de fleste MMO-spill. Om «World of Warcraft» er en litt olm, men likevel godslig grizzly-bjørn så er «Free Realms» et søtt lite ekorn som bare er glad i alle sammen.

Det er lett å se at Sony ønsker å favne et helt nytt marked med «Free Realms». Ta bare kampsystemet. «Free Realms» er lagt opp slik at du ikke behøver å slåss i det hele tatt for å levle opp karakteren din. Du kan f.eks. velge yrke som lege eller racerkjører og du trenger aldri å legge de svette lankene dine på en +2 mace så lenge du lever. Du kan ( om du vil) velge krigerens vei, men kampsystemet i «Free Realms» er såpass nusselig og søtt at selv ikke de mest ihuga kristen-konservative spill-haterne i dagspressen vil finne stort å advare mot her. ESRB-ratingen er også satt til «E», hvilket på godt norsk ville bety at spillet hadde fått aldersgrense 3 år om det hadde blitt solgt over disk.

Det er ennå tidlig å si om «Free Realms» vil bli møtt med den suksessen som Sony håper på ( spillet ble lansert i går - onsdag 29 april), men etter å ha tilbragt en fire-fem timer i sukkertøy-verdenen så er jeg rimelig overbevist om at «Free Realms» vil finne sitt publikum. Produksjonskostnadene er høye og både grafikken, grensesnittet og spillmekanismene vitner om at Sony har plukket med seg det beste fra «Everquest», «Everquest II» og «Champions of Norrath». Når «Free Realms» i tillegg har rappet uhemmet av de beste delene fra «World of Warcraft» ( jeg tenker da på Blizzards genistrek om å gjøre alt så sabla intuitivt), så tar jeg vel neppe altfor mye feil om jeg tipper at «Free Realms» vil vise veien inn en ny tid der langt enklere og mer casual-vennlige MMO-spill vil dominere.

Men så var det greia med navnet da... Er det bare meg eller er «Free Realms» et usedvanlig dustete navn for et MMO-spill?

Tvitt, tvitt

Twitter er en aldeles fantastisk ting har jeg funnet ut. I løpet av noen korte dager ( jeg er Twitter-n00b!) har jeg fått kontakt med en del ganske så store navn der ute i verden. Ikke at jeg har så mye å melde, men det er ganske gøy å se hva f.eks. Vin Diesel og Stephen Fry bedriver tiden sin med. Det er vel det kjente "kikker-syndromet" som gir seg utslag i moden alder, tenker jeg.

By the way, om DU skulle ha lyst til å følge meg på Twitter så er identen @FrodeSin


Forøvrig så går det tregt med bloggingen for tiden ( noe som du kjære trofaste leser sikkert har merket deg). Dette fordi det rett og slett ikke skjer særlig mye spennende i spillbransjen akkurat nå ( som du også sikkert har merket deg). Tiden etter påske er en tradisjonell tørketid og det ser ikke ut som om det kommer særlig mye spennende i sommer heller. Derfor benytter jeg tiden til å spille gæmle spill om igjen. Sist uke besøkte jeg det surrealistiske byområdet i Grasshopper Studios "No More Heroes" på Wii. Sørgelig oversett da det kom. Denne uken er det "The Chronicles of Riddic: Assault on Dark Athena" og fjorårets "Dynasty Warriors 6" som går på heavy rotation.

Hva med deg? Hva spiller du i vårsola?

Tilbake til Hyboria

Jepp. Du leste riktig. Jeg er tilbake i Hyboria og jeg elsker hvert eneste minutt av det.
«Hvor i hule, heite er Hyboria?» spør du kanskje deg selv om. Vel, om du husker sånn cirka ett år tilbake så lanserte norske FunCom ( Drømmefall, Den Lengste Reisen, Anarchy Online, etc. etc) et smule annerledes MMO-spill. Nemlig «Age of Conan». Elsket av mange ( på lanseringsdagen i det minste...) og hatet av få. «Age of Conan» var MMO-spillet som gjorde MMO-sjangeren voksen ( mente FunCom i allefall).
Men noe var råtten i Danmark ( eller var det i Hyboria, hmm...), for noen få uker etter lansering så begynte rottene å forlate det synkende skipet. Og «Age of Conan» var pil råttent. Ingen tvil om det. Konstante krasj, feil i quests, håpløst overpowered / underpowered ( stryk det som ikke passer) karakterer og en framerate som sneglet seg fram selv på de kraftigste maskiner.

Fra juli / august 2008 så begynte spillet å miste spillerne like kjapt som Blizzard og «World of Warcraft» sanket dem inn. «Age of Conan» hvilte på et fundament som var like ustødig som det den ukrainske økonomien nå hviler på.

Mot slutten av året så kom meldingen at Conan-sjefen Gaute Godager trakk seg fordi han var ( kremt, kremt) «misfornøyd med deler av spillet». Denne uttalelsen kan du tolke som du vil, men mye tyder på at Godager til tross for sine visjoner om en MMO-utgave av Hyboria ikke var rette mann til å styre skuta etter lanseringen.

Inn kommer veteranen Craig Morrison og alt blir stille.

Helt fram til nå.

For noe var definitivt på gang. I krokene på internettet ble det hvisket om at Hyboria hadde reist seg igjen - denne gang på stødige ben. Denne hviskingen ble stadig mer høylydt, og det hele kuliminerte med en free trial rett før påske.

Jeg ble nysgjerrig. Veeeeeldig nysgjerrig.

En to timers lang installasjon og påfølgende tre timer til nedlasting av patcher senere og Hyboria er nok en gang min.

Og du verden! Splitte mine bramseil og andre maritime uttrykk av samme sort. Se hvilket skue! For «Age of Conan» er ikke bare friskmeldt. Spillet er pinadø meg gjenoppstått fra de døde - hundre ganger mer vitalt enn før.

Om du spilte det markspiste liket som var «Age of Conan» for bare ti måneder siden. Glem det. Det «nye» Hyboria er et helt annet spill. Nå kjører alt konstant med 30 FPS selv på de ynkeligste maskiner og spillbarheten som før av i beste fall var en todelt affære er nå lutter glede fra ende til annen. «Age of Conan» ruler!

Nøyaktig hva Craig Morrison har gjort i løpet av sin korte tid som Game Director er jeg ikke sikker på. Men alle de små irritasjonene fra før er nå borte. Grafikken er en fryd for øynene ( spesielt i DirectX 10 -klienten) og spillet formelig oser av en atomsfære som alle andre MMO bare kan drømme om.

Kom tilbake til Hyboria du også. Du vil ikke angre.

De 10 beste spill-aprilspøkene du ikke fikk høre

1. april. Javel. Men jeg skal ikke engang forsøke å komme opp med en plausibel aprilspøk. I stedet presenterer jeg her 10 ønsketenkninger som like gjerne kunne ha vært presentert som aprilspøker. Og hvem vet, kanskje et par av disse går i oppfyllelse en dag?


1. Final Fantasy VII blir gjenskapt for PS3.

Denne er vel kanskje den mest plausible av dem alle med tanke på Square Enix` tradisjon med å (kremt) tolke sine egne spill i nye former og varianter. Og FFVII er jo den mest elskede av samtlige Square Enix -titler så kanskje den dagen griser kan fly...


2. Duke Nukem 4Ever blir lansert i tide til julerushet.

Ha-ha-ha! NOT! Ja, den var god. Må være julerushet 2018 det da.


3. En helt ny Halo-trilogi med Master Chief i hovedrollen blir annonsert av Bungie og Microsoft.

Ja, hvorfor ikke? Hva skal egentlig Bungie gjøre nå. Komme opp med noe helt nytt? Tror ikke det. Halo-franchisen er jo som å ha sin egen seddelpresse på loftet.


4. Nintendo annonserer «Wii Farm», en bondegårdssimulator der du skal bruke Wiimote`n til å både melke kuer og hersje høy.

Bank i bordet. Denne her kan det gå troll i ord i.


5. Epic og Cliffy B. annonserer at «Gears of War 3» vil ha sterkt nedtonet voldsbruk og null blod grunnet at spillet skal slippes samtidig på Nintendo Wii og Xbox 360.


Brrrr.... det er slikt vi pleier å ha mareritt om skal skje.



6. Blizzard annonserer «World of Warcraft 2». Et MMO-spill fem ganger så stort som dagens Azeroth.

Kan kanskje bli en realitet når vi alle sitter trygt plassert i våre trygdeboliger og undres på om pensjonen rekker til «Diablo III» som ganske sikkert kommer snart nå....



7. Sony annonserer Playstation 4 ( med åtte-kjernet CEL -prosessor) samtidig som Microsoft annonserer Xbox 720. Nintendo på sin side synes at «HD-grafikk kun er for fåtallet» og annonserer i stedet «Wii Fit 2», «Wii Sports 3» og den nye spille-spill simulatoren «Wii Games».


Ikke kom å si at vi ikke advarte deg.



8. «Grand Theft Auto V» kommer til å bli lagt til San Fransisco på 1970-tallet melder Rockstar Games.


9. Hideo Kojima begynner arbeidet med «Metal Gear Solid 5». Arbeidet er forventet å vare fram til sommeren 2025.

10. Capcom annonserer «Resident Evil 6» som vil ha den banebrytende muligheten til å «bevege karakteren bittelitt til venstre mens du skyter».