
Det som kanskje irriterer meg mest i John Rileys ( kult navn, forresten, høres ut som navnet på en amerikansk forfatter som skriver oppvekstromaner på størrelser med et par Leca-blokker), misnøye mot norske spillanmeldere, er påstanden om at spillkritikk må "trekkes ut av gutterommet og inn i samfunnet".
Hallo! Om ikke de mange opphetede debattene omkring GTA / Manhunt / Hot Coffee / Doom / etc. etc. hos de største mediehusene i verden ( CNN, CBS, NBC) og Norge ( VG, Dagbladet, BT, Aftenbladet, NRK, Adresseavisen etc. etc.) IKKE er en samfunnsaktuell og svært så offentlig debatt så vet ikke jeg. Hver gang en eller annen gærning gjør noe han ikke burde ha gjort så får dataspill skylda. Og den påfølgende debatten er så absolutt INN I SAMFUNNET!.
Snorre i Dagbladet har et viktig poeng når han skriver at «Problemet er at jeg og mange av mine forsvinnende få spillanmelderkolleger rundt om i norske aviser, må dekke opp om et helt kulturfelt nesten alene. Med daglig nyhetsdekning, anmelderi, administrering og ikke minst selve spillingen blir det ikke mye tid til overs til den type stoff som Riley etterlyser».
Vi er en håndfull profesjonelle anmeldere her i landet ( du kan telle oss på en hånd) og et par munnfuller med freelancere / deltidsanmeldere. Og våre stemmer forsvinner fort i mengden når alskens akedemikere og andre mediefolk skal huffe og akke seg over de fæle dataspillene hver gang det dukker opp en ny GTA / Manhunt / Hot Coffee -debatt. Jeg merker meg også at Geoff Keighley fra GameTrailers og Bonus Round måtte slite med de samme bedreviterne på amerikansk riksdekkende TV da Biowares Mass Effect tråkket den moralske majoriten på tærne der borte.
Jeg er sannelig ikke så sikker på om spillanmeldelser her til lands er moden for et større "samfunnsperspektiv". Til det er mediet fortsatt litt for mye uglesett av den etablerte kultureliten. Og det til tross for at spill har rævkjørt ( unnskyld fransken min, den blir verre og verre) både film og musikk så til de grader når deg gjelder salgstall de siste årene. Både Rune i VG, Snorre i Dagbladet, Tore i Aftenposten, Steinar og Arild Inge i Aftenbladet og undertegnede kan vel neppe lengre kalles "unge og lovende" ( unnskyld, kjære kollegaer om dere føler dere støtt av denne påstanden), men ingen av oss er tenåringer lengre ( laaaangt ifra for min egen del), og jeg er rimelig sikker at jeg snakker for alle når jeg sier at det er lidenskapen for spill som gjør at vi uke etter uke bruker tid og energi på dette. Rett og slett kjærlighet. Og som Rune skriver, det å skrive en spillanmeldelse er så langt mer enn bare det å spille spillet for deretter å sette seg ned å kveste ut sin mening. Først og fremst er det tidsklemma, deretter spalteplassen ( i papirpublikasjonen), så er det redigering, bildebehandling, kutting, kutting og kutting etterfulgt av enda mer redigering slik at man skal på plass til anmeldelsen på sine tildelte milimeter.
Og da har jeg ikke engang nevnt tiden som går med på å maile og ringe pressekontakter om spill som blir borte i posten, spill som aldri kommer, spill som er forsinket, spill som ikke funker, debug-maskiner som slår seg vrang, Xbox`er med flere røde ringer enn det du finner i en gjenomsnittlig norsk barnehage når meslinger og røde hunder slår til på en og samme gang.
Skal jeg fortsette?
Ikke?
OK. Mye syting fra meg her ( nok en gang). Men nå er jeg en gretten, gammel gubbe og gretne, gamle gubber elsker å syte.
Poenget jeg så klumsete forsøker å få fram her er at norske spillanmeldelser faktisk er riktig så gode. Du trenger ikke så se lengre enn til Sverige og de to største avisen der får å finne beviset. For der Rune i VG, Snorre i Dagbladet og undertegnede hver eneste uke får en til to tabloidsider å bruke på spill, så er de svenske anmeldelsen i beste fall ti setninger lange - og på ingen måte gode nok.
Snorre i Dagbladet skriver at det er først når kulturjournalister begynner å skrive om spill at det blir spennende. Det har han rett i, men jeg tror ikke dette vil skje med det første. Jeg tror ikke det, for kulturjournalister per i dag har ikke den tekniske kompetansen som faktisk er et must for å skrive om spill. Den store forskjellen mellom det å anmelde spill kontra det å anmelde musikk, filmer og bøker er nemlig interaktivitet. En bok, en film og en CD er nemlig statiske produkter. De eksisterer i kraft av seg selv. Det gjør ikke spill. Om du setter på f.eks. Killzone 2 uten å faktisk gjøre noe aktiv med håndkontrollen så skjer det ingen verden ting. Gjør du det samme med en DVD så spiller filmen seg mot slutten - uansett om du er rommet eller ikke. Det samme med en CD. For så lenge du ikke slår den av så er filmen et statisk medium som du nyter passivt. Spill kan ikke nytes passivt. Det er en umulighet. Derfor så kreves det en viss teknisk kompetanse å skrive om spill, en kompetanse som vi anmeldere gjerne legger vekt på når vi skriver våre anmeldelser ( antall bugs, grafikken, patcher etc. etc), nettopp fordi vi mener at leserne fortjener å vite om disse faktorene før de blar opp femhundre kroner for et spill.
Spill er et underholdningmedium. Punktum. Og jeg ser ikke noen større grunn til at spillkritikk skal "inn i samfunnet" enn at filmanmeldelsen av "Transformer: Revenge of the Fallen" skal det samme.