Oppfølgernes tidsalder

I motsetning til filmbransjen så er ikke nødvendigvis begrepet «oppfølger» synonymt med «mer-av-det-samme-bare-dårligere». Eksempler på oppfølgere i spill-universet som på alle måter har overgått sine forgjengere er tallrike. La meg bare i farten nevne en liten håndfull: «Call of Duty 2» var bedre enn «Call of Duty», «Halo 2» var bedre enn «Halo» (jo, det var den det så), «Half-Life 2» var bedre enn «Half-Life» ( marginalt, OK, men likevel...) og «Sacred 2» var bedre enn «Sacred» ( for å bruke et helt ferskt eksempel).

I tråd med denne argumentasjonen kommer det nå en rekke oppfølgere som jeg har stor, stor tro på også skal være bedre enn sine forgjengere. Førstemann ut er den siste som ble annonsert, nemlig «Thi4f».
Jeg elsket det første spillet i om mestertyven Garreth da det ble utgitt i 1998. Et vaskeekte mesterverk signert ingen ringere enn Ken Levine, mannen bak «Bioshock». Oppfølgeren «Thief II: The Metal Age» var kanskje ikke like banebrytende, men det var «Thief III: Deadly Shadows» (2004), et snike-spill som den dag i dag framstår som det beste eksemplet på sjangeren ( hører du det, Snake? Det BESTE eksempelet).
Det var derfor med stor iver at jeg leste nyheten om at Eidos nå er i full gang med et fjerde spill i serien kalt «Thi4f». Om teamet i Eidos Montreal klarer å overgå treeren skal være usagt, men jeg har gode følelsr for denne, svært gode følelser.

Oppfølger nr. 2 er også et Eidos-spill, nemlig «Deux Ex 3». Det første spillet i serien er en av de ytterst få spill jeg regner som interaktive kunstverk ( «The Legend of Zelda: The Wind Waker» er et annet, men mer om det en annen gang). «Deus Ex» (2000) var Warren Spectors visjon tversj gjennom og spillet som mer enn noe annet introduserte spilleren for en levende, interaktiv verden med konsekvenser. Uten «Deus Ex» ville det ikke ha eksistert noe «Bioshock», «Fable» eller «Fallout 3».
«Deus Ex 2: Invisible War» (2004) hadde også Warren Spector som sto for tankegodset, men her gikk noe galt i arbeidet med paralellutviklingen mellom PC og Xbox. Spillet føltes for klaustrofobisk og lineært.
«Deux Ex 3» har noen gigantiske sko å fylle om det akter å overgå «Deus Ex». Når det gjelder å overgå «Deus Ex 2» derimot, så er jeg sikker på at Eidos Montreaul fikser den biffen.

Sistemann på min oppfølgerliste er «Assasin`s Creed 2». Jeg var litt ambivalent i forhold til eneren. Jeg elsket plottet, grafikken og karakteren Altaïr var en av de mest menneskelige protagonistene i et spill på lange tider. Men du verden så monotont det ble etter hvert. Nå lover UbiSoft at «Assasin`s Creed 2» vil bli langt mer fleksibel både hva plott og gameplay gjelder. Noe som høres svært lovende ut all den tid historien denne gangen er satt til middelalderens Firenze.

«Assasin`s Creed 2» er planlagt (!) for utgivelse i desember i år, et lanseringstidspunkt som høres mistenkelig optimistisk ut. Jeg tipper at denne vil bli utsatt en god stund lengre. Når det gjelder «Deux Ex 3» og «Thi4f» så vil vel julerushet til neste år være mest aktuelt.

Å, ja. Den glemte jeg. 2K påstår hardnakket at «Bioshock 2» også skal være ut i år. Om dette viser seg å være sant eller ikke driter jeg egentlig tynt i. «Bioshock» var nemlig et fullendt produkt. Et åndsverk som var perfekt som det var. Så hva er egentlig greia med «Bioshock 2»? Big sisters og little sisters. Evolved splicers. Ikke er Ken Levine med på lasset engang. Det blir som å bryte seg inn i Louvre for å tegne bart og skjegg på Mona Lisa. Tsk, tsk, tks.

Cinnamon girl

«I wanna live
with a cinnamon girl
I could be happy
the rest of my life
With a cinnamon girl», sang en lovende ung sanger med navn Neil Young på albumet «Everybody Knows This is Nowhere» i 1969. En en sang og en tekst som burde ha blitt kjøpt opp av Sony for å markedsføre «Free Realms».

For den som hverken kjenner til «Free Realms» eller Neil Young så fy skam dere! ( i allefall i Neils tilfelle), så er altså førstnevnte en gigant-satsning av et MMO-spill fra Sony myntet på...tja, de som er for unge til å spille «World of Warcraft». Sistnevnte er en av rockens grand ol` men og burde være tvunget pensum for alle med sans for musikk. Men nok om Neil. For med «Free Realms» så går tar hele MMO-sjangeren inn i en helt nytt marked, nemlig the casual gamers. «Free Realms» er IKKE «World of Warcraft», «Guild Wars», «Age of Conan» eller «Warhammer Online» selv om spillet deler mange av de oppleste og vedtatte mekanismene som kjennetegner de fleste MMO-spill. Om «World of Warcraft» er en litt olm, men likevel godslig grizzly-bjørn så er «Free Realms» et søtt lite ekorn som bare er glad i alle sammen.

Det er lett å se at Sony ønsker å favne et helt nytt marked med «Free Realms». Ta bare kampsystemet. «Free Realms» er lagt opp slik at du ikke behøver å slåss i det hele tatt for å levle opp karakteren din. Du kan f.eks. velge yrke som lege eller racerkjører og du trenger aldri å legge de svette lankene dine på en +2 mace så lenge du lever. Du kan ( om du vil) velge krigerens vei, men kampsystemet i «Free Realms» er såpass nusselig og søtt at selv ikke de mest ihuga kristen-konservative spill-haterne i dagspressen vil finne stort å advare mot her. ESRB-ratingen er også satt til «E», hvilket på godt norsk ville bety at spillet hadde fått aldersgrense 3 år om det hadde blitt solgt over disk.

Det er ennå tidlig å si om «Free Realms» vil bli møtt med den suksessen som Sony håper på ( spillet ble lansert i går - onsdag 29 april), men etter å ha tilbragt en fire-fem timer i sukkertøy-verdenen så er jeg rimelig overbevist om at «Free Realms» vil finne sitt publikum. Produksjonskostnadene er høye og både grafikken, grensesnittet og spillmekanismene vitner om at Sony har plukket med seg det beste fra «Everquest», «Everquest II» og «Champions of Norrath». Når «Free Realms» i tillegg har rappet uhemmet av de beste delene fra «World of Warcraft» ( jeg tenker da på Blizzards genistrek om å gjøre alt så sabla intuitivt), så tar jeg vel neppe altfor mye feil om jeg tipper at «Free Realms» vil vise veien inn en ny tid der langt enklere og mer casual-vennlige MMO-spill vil dominere.

Men så var det greia med navnet da... Er det bare meg eller er «Free Realms» et usedvanlig dustete navn for et MMO-spill?

Tvitt, tvitt

Twitter er en aldeles fantastisk ting har jeg funnet ut. I løpet av noen korte dager ( jeg er Twitter-n00b!) har jeg fått kontakt med en del ganske så store navn der ute i verden. Ikke at jeg har så mye å melde, men det er ganske gøy å se hva f.eks. Vin Diesel og Stephen Fry bedriver tiden sin med. Det er vel det kjente "kikker-syndromet" som gir seg utslag i moden alder, tenker jeg.

By the way, om DU skulle ha lyst til å følge meg på Twitter så er identen @FrodeSin


Forøvrig så går det tregt med bloggingen for tiden ( noe som du kjære trofaste leser sikkert har merket deg). Dette fordi det rett og slett ikke skjer særlig mye spennende i spillbransjen akkurat nå ( som du også sikkert har merket deg). Tiden etter påske er en tradisjonell tørketid og det ser ikke ut som om det kommer særlig mye spennende i sommer heller. Derfor benytter jeg tiden til å spille gæmle spill om igjen. Sist uke besøkte jeg det surrealistiske byområdet i Grasshopper Studios "No More Heroes" på Wii. Sørgelig oversett da det kom. Denne uken er det "The Chronicles of Riddic: Assault on Dark Athena" og fjorårets "Dynasty Warriors 6" som går på heavy rotation.

Hva med deg? Hva spiller du i vårsola?

Tilbake til Hyboria

Jepp. Du leste riktig. Jeg er tilbake i Hyboria og jeg elsker hvert eneste minutt av det.
«Hvor i hule, heite er Hyboria?» spør du kanskje deg selv om. Vel, om du husker sånn cirka ett år tilbake så lanserte norske FunCom ( Drømmefall, Den Lengste Reisen, Anarchy Online, etc. etc) et smule annerledes MMO-spill. Nemlig «Age of Conan». Elsket av mange ( på lanseringsdagen i det minste...) og hatet av få. «Age of Conan» var MMO-spillet som gjorde MMO-sjangeren voksen ( mente FunCom i allefall).
Men noe var råtten i Danmark ( eller var det i Hyboria, hmm...), for noen få uker etter lansering så begynte rottene å forlate det synkende skipet. Og «Age of Conan» var pil råttent. Ingen tvil om det. Konstante krasj, feil i quests, håpløst overpowered / underpowered ( stryk det som ikke passer) karakterer og en framerate som sneglet seg fram selv på de kraftigste maskiner.

Fra juli / august 2008 så begynte spillet å miste spillerne like kjapt som Blizzard og «World of Warcraft» sanket dem inn. «Age of Conan» hvilte på et fundament som var like ustødig som det den ukrainske økonomien nå hviler på.

Mot slutten av året så kom meldingen at Conan-sjefen Gaute Godager trakk seg fordi han var ( kremt, kremt) «misfornøyd med deler av spillet». Denne uttalelsen kan du tolke som du vil, men mye tyder på at Godager til tross for sine visjoner om en MMO-utgave av Hyboria ikke var rette mann til å styre skuta etter lanseringen.

Inn kommer veteranen Craig Morrison og alt blir stille.

Helt fram til nå.

For noe var definitivt på gang. I krokene på internettet ble det hvisket om at Hyboria hadde reist seg igjen - denne gang på stødige ben. Denne hviskingen ble stadig mer høylydt, og det hele kuliminerte med en free trial rett før påske.

Jeg ble nysgjerrig. Veeeeeldig nysgjerrig.

En to timers lang installasjon og påfølgende tre timer til nedlasting av patcher senere og Hyboria er nok en gang min.

Og du verden! Splitte mine bramseil og andre maritime uttrykk av samme sort. Se hvilket skue! For «Age of Conan» er ikke bare friskmeldt. Spillet er pinadø meg gjenoppstått fra de døde - hundre ganger mer vitalt enn før.

Om du spilte det markspiste liket som var «Age of Conan» for bare ti måneder siden. Glem det. Det «nye» Hyboria er et helt annet spill. Nå kjører alt konstant med 30 FPS selv på de ynkeligste maskiner og spillbarheten som før av i beste fall var en todelt affære er nå lutter glede fra ende til annen. «Age of Conan» ruler!

Nøyaktig hva Craig Morrison har gjort i løpet av sin korte tid som Game Director er jeg ikke sikker på. Men alle de små irritasjonene fra før er nå borte. Grafikken er en fryd for øynene ( spesielt i DirectX 10 -klienten) og spillet formelig oser av en atomsfære som alle andre MMO bare kan drømme om.

Kom tilbake til Hyboria du også. Du vil ikke angre.

De 10 beste spill-aprilspøkene du ikke fikk høre

1. april. Javel. Men jeg skal ikke engang forsøke å komme opp med en plausibel aprilspøk. I stedet presenterer jeg her 10 ønsketenkninger som like gjerne kunne ha vært presentert som aprilspøker. Og hvem vet, kanskje et par av disse går i oppfyllelse en dag?


1. Final Fantasy VII blir gjenskapt for PS3.

Denne er vel kanskje den mest plausible av dem alle med tanke på Square Enix` tradisjon med å (kremt) tolke sine egne spill i nye former og varianter. Og FFVII er jo den mest elskede av samtlige Square Enix -titler så kanskje den dagen griser kan fly...


2. Duke Nukem 4Ever blir lansert i tide til julerushet.

Ha-ha-ha! NOT! Ja, den var god. Må være julerushet 2018 det da.


3. En helt ny Halo-trilogi med Master Chief i hovedrollen blir annonsert av Bungie og Microsoft.

Ja, hvorfor ikke? Hva skal egentlig Bungie gjøre nå. Komme opp med noe helt nytt? Tror ikke det. Halo-franchisen er jo som å ha sin egen seddelpresse på loftet.


4. Nintendo annonserer «Wii Farm», en bondegårdssimulator der du skal bruke Wiimote`n til å både melke kuer og hersje høy.

Bank i bordet. Denne her kan det gå troll i ord i.


5. Epic og Cliffy B. annonserer at «Gears of War 3» vil ha sterkt nedtonet voldsbruk og null blod grunnet at spillet skal slippes samtidig på Nintendo Wii og Xbox 360.


Brrrr.... det er slikt vi pleier å ha mareritt om skal skje.



6. Blizzard annonserer «World of Warcraft 2». Et MMO-spill fem ganger så stort som dagens Azeroth.

Kan kanskje bli en realitet når vi alle sitter trygt plassert i våre trygdeboliger og undres på om pensjonen rekker til «Diablo III» som ganske sikkert kommer snart nå....



7. Sony annonserer Playstation 4 ( med åtte-kjernet CEL -prosessor) samtidig som Microsoft annonserer Xbox 720. Nintendo på sin side synes at «HD-grafikk kun er for fåtallet» og annonserer i stedet «Wii Fit 2», «Wii Sports 3» og den nye spille-spill simulatoren «Wii Games».


Ikke kom å si at vi ikke advarte deg.



8. «Grand Theft Auto V» kommer til å bli lagt til San Fransisco på 1970-tallet melder Rockstar Games.


9. Hideo Kojima begynner arbeidet med «Metal Gear Solid 5». Arbeidet er forventet å vare fram til sommeren 2025.

10. Capcom annonserer «Resident Evil 6» som vil ha den banebrytende muligheten til å «bevege karakteren bittelitt til venstre mens du skyter».

Om zombier, tangaer, sverd, slakt og slikt

Dette høres både dumt og ondt ut, men ingenting er så morsomt å anmelde som et skikkelig dårlig spill. Det er kjekt med gode spill også, men da blir anmeldelsene fort forutsigbare, alle er enige og det blir mest til at lesere og skrivende klapper hverandre på skulderen. Kjedelig.

Derfor gliste jeg glad da jeg forleden sto ved posthylla med Onechanbara - Bikini Samurai Squad i neven. Ei jente i tangatruse, minitopp, boa og cowboyhatt (hæ?) prydet coveret mens hun holdt en katana i neven, klar for å splitte vandøde i to.

Nå, ikke hopp til forhastede konklusjoner her. Jeg liker lettkledde damer like mye som de fleste griiis-kailla. Sverdkamp er stilig også, det har folk visst siden lenge før Errol Flynn og Guybrush Threepwood. Zombier? Jeg er med.

Men kombinasjonen lettkledde piker kutter zombier i biter hørtes dessverre ut som et enkelt triks for å skvise penger ut av dumme, sjenerte, men småkåte tenåringer.

Vel, jeg er ikke den som lar sjansen gå fra meg til å late som om jeg jobber mens jeg spiller, spesielt ikke når grafikken kan være uvanlig god, så jeg satt snart med påskrudd Boeing 737, altså gammel XBox 360, og skulle latterliggjøre spillet mens jeg hemmelig sukket over hvor vakre disse pikselpikene var.

Men jeg tok feil. Jo, jeg sukket. Men gjøre narr av spillet kunne jeg ikke. Bikini Samurai Squad er nemlig slett ikke dårlig.

Det er noe av det blodigste jeg har sett på lenge, men det byr også på brukbar action med strålende kontroller og et kamera som i hvert fall det meste av tida greier å følge med. Dette er ikke noe du gir til finner, tyskere og amerikanere med dårlig selvtillit, våpen i huset og hat til samfunnet, men for hjernefriske mennesker er det slett ikke ille.

OK, så ble det litt langtekkelig i lengden, med horder av hjernedød zombieslakt (elendig vits), og filmen er nok pinlig.

Men det viser at du aldri kan være sikker på en god slakt. Av og til blir du bare skikkelig skuffa.

(Steinar)

2 nye og en halv-gammel nyhet som får blodet til å bruse og øynene til å funkle

Akkurat nå så pågår Game Developers Conferance i San Fransisco. Årets første store bransjetreff for spillbransjen. Og som seg hør og bør den første dagen så strømmer det på med nyheter om hva det kommende året vil by på.

For min egen del så var det spesielt to titler som skilte seg ut, nemlig «Call of Duty 6: Modern Warfare 2» ( de kan virkelig det med korte og konsise titler, spillbransjen, det skal de ha) og «The Legend of Zelda: Spirit Tracks».
Av disse to så er det Zelda-spillet jeg gleder meg mest til. Ikke fordi det nødvendigvis er bedre enn «CoD6:MW2» ( så du hva jeg gjorde der? He-he), men fordi jeg eeeeeeeeeeelsker Zelda-spillene.

«The Legend of Zelda: Phantom Hourglass» på Nintendo DS var fantastisk ( det var forøvrig også «The Wind Waker» på GameCube, fy skam deg om du ikke har spilt det). Og tross for det noe besynderlige navnet «Spirit Tracks» ( WTF?!!!) så ligger det ann til et fulgodt klassisk Zelda-spill satt til tidslinjen fra både «The Wind Waker» og «Phantom Hourglass».

Når det gjelder «CoD6:MW2» ( tji-hi!) så er jeg rimelig sikker på at vi får et oppusset, men rimelig identisk spill med forgjengeren fra Infinity Ward.

Hva den halvgamle nyheten gjelder så dreier dette seg om «Ninja Gaiden Sigma 2». Nå er de fleste leserne av denne bloggen smertelig klar over at undertegnede har en viss svakhet for denne serien. Men når det gjelder «Sigma 2» så har jeg litt ambivalente følelser. For å gjøre spillet litt mer stuerent ( samt for å øke frameraten) så har man altså valgt å gå bort fra "dismemberment" -systemet i «Ninja Gaiden II». Dette betyr i klartekst at du ikke lengre kan kappe hode, armer og føtter av Ryus fiender. Hvilket jeg synes er en stor skam all den tid det faktisk ga spillet en taktisk faktor som både «Ninja Gaiden», «Ninja Gaiden Black» og «Ninja Gaiden Sigma» savnet.