Ryktene om vår død er sterkt overdrevet

«Godt å se dere ikke er avgått med døden ;)» skriver månedens eneste ( kremt) kommentator under blogginnlegget «Rust Red September».
Takk, takk. Takk så mye for det. Neida, vi er ikke avgått med døden. Men at vi ikke har vært særlig mye til stede på bloggen i sommer er vel rimelig å anta som korrekt.
Jeg vet ikke lengre om begrepet «vi» er lengre særlig gjeldende her heller. For siden vi flyttet denne bloggen fra våre respektive aviser ( Stavanger Aftenblad og Adresseavisen), så har Arild Inge og Steinar glimret med sitt fravær. Steinar har riktignok skrevet en liten håndfull innlegg, men det virker som om luften har gått litt ut av de to herrene fra oljebyen. Evindelige nedskjæringer, omplasseringer innen redaksjonene og andre ansvarsområder får ta ansvaret for det. For min egen del ( det trønderske alibiet her på Spillbloggen), så biter jeg tennene sammen og håper på bedre tider.

I den anledning så er det faktisk fullt mulig å bli en del av Spillbloggen. Er du lidenskapelig interresert i spill, har lyst til å skrive, så send oss gjerne noen ord på spillbloggen@gmail.com. Dette er ikke lønnet arbeide, men kanskje denne bloggen kan gi deg verdifull erfaring i form av kontakter eller skrivetrening. Hvem vet? Du har uansett fint lite å tape.

Startskuddet for spillhøsten har nå gått i form av fabelaktige Batman: Arkham Asylum og Wolfenstein. Sistnevnte skuffer kanskje litt mer enn hva godt, men skitt au! Hva gjør vel det når Batsy er såpass oppegående som han er.

I løpet av dette året har jeg rukket å bli en svoren Mac-fanatiker ( hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men nå er det altså sagt). I dag kom Snow Leopard dumpende ned i postkassen så nå blir det tekno-fest i stua. Mye av grunnen til denne emigreringen fra Windows til Mac skyldes nesten utelukkende at markedet for PC-spill nå er bortimot dødt. For bare to-tre år siden var ståe en helt annen, men med den store installasjonsbasen som både Xbox 360, Wii og PS3 nå har fått så forstår jeg utviklerne godt. Hvorfor bruke penger på å utvikle eksklusive PC-titler som uansett blir cracket av piratene i løpet av få timer når du kan tjene grunker på uknekkelige konsoll-spill. Det er snart bare MMO-spill som nå er PC-eksklusive og disse kan du jo spille på en Mac også så....
Joda, joda, jeg vet at Aion, Guild Wars, Conan og alle andre er Windows Only, men med Boot Camp på Mac så er dette en smal sak.

Forøvrig så dumpet Metroid Prime Trilogy ned i postkasse mi her i stad. Tre fantastiske titler på en og samme disk. Tipper det blir sent i natt.
Helt til slutt vil jeg si at jeg ikke kan love noen fast utleggingssyklus for blogginnleggene her. Som alltid så blogger vi om det vi vil og akkurat når vi føler for deg. Men om du gidder å henge med så skal du vel alltids få valuta for prisen ( som forøvrig er gratis).
Hiv og hoi!

Frode

Rust Red September...

...er tittelen på en av de albumene jeg husker best fra mine oppvekstår på 80-tallet. Bandet het Eyeless in Gaza og bød på 40 minutter med noe av det vakreste innen krysningspunktet pop / jazz / indie jeg så langt har hørt. Ikke så langt unna det folk som Thomas Dybdahl og amerikaneren Joe Henry bedriver i dag.
Nuvel, poenget jeg skulle fram til var vel at det snart er en rust-rød september, og med den starter offisielt sett den travleste tiden på året som gamer og spillanmelder.
«Wolfenstein» har allerede sparket i gang sesongen og på fredag så kommer Batman-spillet. Det lover bra.
Men til tross for at det nå strømmer på med oppleste og vedtatte godbiter ( ja, det er deg jeg ser på Halo 3: ODST), spill som en liksom er programforpliktet til å like. Vi snakker tross alt om millioner av dollar i utviklingskostnader her. Men vet dere hva, jeg bryr meg egentlig ikke. For jeg har allerede fått alt det har kunnet ønske meg ut av 2009 og vel så det. Jeg snakker da om det som har skjedd på Xbox Live og PSN i sommer. «Fat Princess» til PS3 virket umiddelbart som et små-morsomt, men kaotisk multiplayer-spill. Gi det litt mer tid, sier jeg.
«Marvel vs. Capcom 2» på både PSN og Xbox Live Arcade har også vist seg å være usedvanlig avhengighetsskapende. Om grafikken her hadde fått samme omtanke som f.eks. «Street Fighter IV», så hadde vi snakket en oppdatering til en av tidens beste kampsportspill som faktisk hadde vært i stand til å frarøve nevnte «Street Fighter IV» tronen.
Selve juvelen i sommerens nedlastbare pakke har vært «Shadow Complex» som kom for en liten uke siden. Det som utviklerne i Chair ( med god hjelp av Epic Games skulle jeg tro) har gjort her er det umulige. Med utgangspunkt i de to gamle klassikerne «Castlevania: Symphony of the Night» (PSX) og «Super Metroid» ( SNES) har Chair klart å skape et tipp-topp moderne 2,5D plattform / action -spill som attpåtil ser langt bedre ut enn mange av de høyprofilerte titlene som du finner i butikkene.
Så bra er faktisk «Shadow Complex» at jeg uten videre ikke nøler med å utrope spillet som et av årets beste - om ikke det aller beste. «Assasin`s Creed 2», «Uncharted 2» og «Modern Warfare 2» skal pinadø være litt av noen beist av nytenkning og fantasi om de klarer å overgå Chairs mesterverk.

Hva? Overdriver jeg? Neeeiiiiii......

Det er egentlig bare en måte å bevise at jeg tar feil ( ev. har rett) nemlig å laste ned «Shadow Complex» og spille det selv. Du kan egentlig bare drite i den dustete debatten som pågår akkurat nå om hvorvidt det er noen vits i å boikotte spillet p.g.a mormoner-vennen og homse-hateren Orson Scott Cards synspunkter. Så langt jeg har vært i stand til å finne ut så har ikke Orson mer med «Shadow Complex» å gjøre enn undertegnede hadde å gjøre med utgravingen av Panama-kanalen. «Shadow Complex» er Chairs baby, fullt og helt ut. Det stemmer riktignok at «Shadow Complex» fungerer som en slags "mellomakt" mellom de to bøkene som utgjør Scott Cards «Empire» -saga, men her er vi tilbake til vår egen Hamsun-debatt igjen.
Er virkelig «Sult», «Pan» og «Markens Grøde» dårligere bøker nettopp på grunn av forfatterens nazi-sympatier? Er det ikke slik at mange av historiens største kunstnere har vært usympatiske drittsekker på det personlige planet? Men hva gjør det oss til - vi som kritiserer dem - om vi ikke klarer å se kunsten på kunstens egne premisser? Og lar vi ikke ofte vår egen mangelfulle viten om kunsteren selv farge vårt syn på verkene?

Men hva har dette gurba-pratet mitt om kunst og kunstnere med «Shadow Complex» å gjøre? Jo, spillet er etter mitt skjønn et kunstverk - et digitalt sådann, men et kunstverk åkkesom. Og jeg nekter å la mitt syn på dette verket bli farget av at jeg sånn på det personlige planet finner Scott Cards synspunkter på homofilt eksteskap helt bak mål.

Fordømte anmeldere!

Siden det var sytet mitt som delvis har ansvaret for denne litt pussige #spillanmanm-debatten, føler jeg for å avklare en ting eller to ( det er egentlig ikke sant, jeg er bare pratsjuk og en blogg er det perfekte verktøyet for slike utblåsninger).

Det som kanskje irriterer meg mest i John Rileys ( kult navn, forresten, høres ut som navnet på en amerikansk forfatter som skriver oppvekstromaner på størrelser med et par Leca-blokker), misnøye mot norske spillanmeldere, er påstanden om at spillkritikk må "trekkes ut av gutterommet og inn i samfunnet".

Hallo! Om ikke de mange opphetede debattene omkring GTA / Manhunt / Hot Coffee / Doom / etc. etc. hos de største mediehusene i verden ( CNN, CBS, NBC) og Norge ( VG, Dagbladet, BT, Aftenbladet, NRK, Adresseavisen etc. etc.) IKKE er en samfunnsaktuell og svært så offentlig debatt så vet ikke jeg. Hver gang en eller annen gærning gjør noe han ikke burde ha gjort så får dataspill skylda. Og den påfølgende debatten er så absolutt INN I SAMFUNNET!.

Snorre i Dagbladet har et viktig poeng når han skriver at «Problemet er at jeg og mange av mine forsvinnende få spillanmelderkolleger rundt om i norske aviser, må dekke opp om et helt kulturfelt nesten alene. Med daglig nyhetsdekning, anmelderi, administrering og ikke minst selve spillingen blir det ikke mye tid til overs til den type stoff som Riley etterlyser».

Vi er en håndfull profesjonelle anmeldere her i landet ( du kan telle oss på en hånd) og et par munnfuller med freelancere / deltidsanmeldere. Og våre stemmer forsvinner fort i mengden når alskens akedemikere og andre mediefolk skal huffe og akke seg over de fæle dataspillene hver gang det dukker opp en ny GTA / Manhunt / Hot Coffee -debatt. Jeg merker meg også at Geoff Keighley fra GameTrailers og Bonus Round måtte slite med de samme bedreviterne på amerikansk riksdekkende TV da Biowares Mass Effect tråkket den moralske majoriten på tærne der borte.

Jeg er sannelig ikke så sikker på om spillanmeldelser her til lands er moden for et større "samfunnsperspektiv". Til det er mediet fortsatt litt for mye uglesett av den etablerte kultureliten. Og det til tross for at spill har rævkjørt ( unnskyld fransken min, den blir verre og verre) både film og musikk så til de grader når deg gjelder salgstall de siste årene. Både Rune i VG, Snorre i Dagbladet, Tore i Aftenposten, Steinar og Arild Inge i Aftenbladet og undertegnede kan vel neppe lengre kalles "unge og lovende" ( unnskyld, kjære kollegaer om dere føler dere støtt av denne påstanden), men ingen av oss er tenåringer lengre ( laaaangt ifra for min egen del), og jeg er rimelig sikker at jeg snakker for alle når jeg sier at det er lidenskapen for spill som gjør at vi uke etter uke bruker tid og energi på dette. Rett og slett kjærlighet. Og som Rune skriver, det å skrive en spillanmeldelse er så langt mer enn bare det å spille spillet for deretter å sette seg ned å kveste ut sin mening. Først og fremst er det tidsklemma, deretter spalteplassen ( i papirpublikasjonen), så er det redigering, bildebehandling, kutting, kutting og kutting etterfulgt av enda mer redigering slik at man skal på plass til anmeldelsen på sine tildelte milimeter.
Og da har jeg ikke engang nevnt tiden som går med på å maile og ringe pressekontakter om spill som blir borte i posten, spill som aldri kommer, spill som er forsinket, spill som ikke funker, debug-maskiner som slår seg vrang, Xbox`er med flere røde ringer enn det du finner i en gjenomsnittlig norsk barnehage når meslinger og røde hunder slår til på en og samme gang.
Skal jeg fortsette?

Ikke?

OK. Mye syting fra meg her ( nok en gang). Men nå er jeg en gretten, gammel gubbe og gretne, gamle gubber elsker å syte.

Poenget jeg så klumsete forsøker å få fram her er at norske spillanmeldelser faktisk er riktig så gode. Du trenger ikke så se lengre enn til Sverige og de to største avisen der får å finne beviset. For der Rune i VG, Snorre i Dagbladet og undertegnede hver eneste uke får en til to tabloidsider å bruke på spill, så er de svenske anmeldelsen i beste fall ti setninger lange - og på ingen måte gode nok.
Snorre i Dagbladet skriver at det er først når kulturjournalister begynner å skrive om spill at det blir spennende. Det har han rett i, men jeg tror ikke dette vil skje med det første. Jeg tror ikke det, for kulturjournalister per i dag har ikke den tekniske kompetansen som faktisk er et must for å skrive om spill. Den store forskjellen mellom det å anmelde spill kontra det å anmelde musikk, filmer og bøker er nemlig interaktivitet. En bok, en film og en CD er nemlig statiske produkter. De eksisterer i kraft av seg selv. Det gjør ikke spill. Om du setter på f.eks. Killzone 2 uten å faktisk gjøre noe aktiv med håndkontrollen så skjer det ingen verden ting. Gjør du det samme med en DVD så spiller filmen seg mot slutten - uansett om du er rommet eller ikke. Det samme med en CD. For så lenge du ikke slår den av så er filmen et statisk medium som du nyter passivt. Spill kan ikke nytes passivt. Det er en umulighet. Derfor så kreves det en viss teknisk kompetanse å skrive om spill, en kompetanse som vi anmeldere gjerne legger vekt på når vi skriver våre anmeldelser ( antall bugs, grafikken, patcher etc. etc), nettopp fordi vi mener at leserne fortjener å vite om disse faktorene før de blar opp femhundre kroner for et spill.

Spill er et underholdningmedium. Punktum. Og jeg ser ikke noen større grunn til at spillkritikk skal "inn i samfunnet" enn at filmanmeldelsen av "Transformer: Revenge of the Fallen" skal det samme.

Anmeld anmelderne

Om du skulle gå rundt med en liten spillanmelder i magen så hør noen bevingede visdomsord fra undertegnede.
Du tror kanskje at det å anmelde spill er verdens beste jobb ( og på mange måter er dette sant - maaaange frynsegoder), en tilværelse i sus og dus der du alltid får prøve de siste spillene før alle andre og attpåtil får lov å utbasonere din mening om dem.

For slik er det. Vi spillanmeldere ( i likhet med musikk, bok -og filmanmeldere) kommer i kraft av vårt yrke først i køen når godsakene skal deles ut.
Men det finnes en mørkere og mindre kjent side ved det å være anmelder også - nemlig det å få kjeft. Konstant. Hele tiden. For det meste.

Det var riktignok annerledes før i tiden, før internettet ble sluppet løs på menneskeheten. Da hadde de sure kommentarene kun to kanaler å velge i - nemlig telefon eller leserbrev. Og terskelen for faktisk å ringe anmelderen er langt høyere enn det å skrive sure kommentarer i nettavisenes mange forum.

Her er et par eksempler: I dag får jeg kjeft på adressa.no fordi jeg ikke «fokuserer nok på produktet» ( PROTOTYPE) og fordi jeg bruker for lang tid til å sammenligne spillet med inFamous og Assasin`s Creed. Sant nok, jeg bruker mange spaltemilimeter på dette. Ikke på grunn av pur ondskap, men fordi jeg mener leserne har krav på å vite at PROTOYPE er et spill som er som snytt ut av nesa på de nevnte to. Jeg bruker også en del plass på sammenligningen med nevnte spill for å underbygge min påstand om at PROTOTYPE er det dårligste av disse tre. Den sinte leseren ( hvorfor er egentlig alle som ikke er enige med anmelderens vurdering så...sinte?) mener at spillet burde hatt en bedre karakter ( terningkast 4 er IKKE en dårlig karakter) og undertegnede burde ha blitt ført bort av menn i hvite frakker og aldri - ALDRI fått lov til å anmelde et spill igjen.

Eksempel nr. 2 er forrige ukes påstand om at jeg er alt for slepphendt med terningkastene når jeg anmelder spill. Alt for mange femmer og seksere, mener innsenderen.

Disse to innsenderne representerer etter min erfaring 80% av alle som tar seg tid til å kommentere spillanmeldelser ( eller andre anmeldelser for den saks skyld). Enten så gjør vi som anmeldere ikke jobben vår fordi vi ikke gir god nok karakter til akkurat DEN eller DEN tittelen ( som innsenderen selvsagt er hardcore-fan av på sin hals) eller så er vi for sleppehendte med godordene ( sannsynligvis fordi vi ved siste korsvei IKKE ga innsenderens favorittspill god nok karakter).

Det jeg sier nå er sagt utallige ganger av utallige anmeldere, men det ser liksom ikke ut til at det går inn:
En anmeldelse er et enkelt individs subjektive oppfatning om et kultur-produkt og ikke en objektiv sannhet som avisen eller publikasjonen forøvrig står bak.

Capice? Altså, min mening som spillanmelder er ikke et gram mer verdt en din egen. Den eneste forskjellen er at jeg har klart å skreket meg til en posisjon der jeg kan presentere mitt oppgulp klart synlig i media. Du kan gjøre det samme. Start en spillblogg, nettside eller spillportal og skriv til du blir gul-grønn i ansiktet. Og om du er så heldig å få deg jobb som journalist i et mediehus som også har en papir / radio / TV / nett -produksjon så trenger du bare å hive køl på mase-maskinen et par-tre års tid så sitter du i samme glasshus du også.

Jeg forsøker så godt jeg kan å ikke høres surmaget ut her, men jeg merker at ordene jeg skriver har en viss syrlig brodd. Det får så være. Poenget jeg forsøker å få fram her er at DU KAN ALDRI VINNE. Uansett hvor hardt du forsøker eller hvor mange faktorer du tar hensyn til når du skriver spillanmeldelser så vil det ALLTID finnes noen der ute som synes det du mener er bullshit. Det skal vi tåle og det må vi tåle. Hver eneste dag. Men vær så snill og ikke kom med den urgamle påstanden om at vi ikke burde ha fått lov til å skrive om spill. For det privilegiet har vi nemlig fortjent.

Project Forza Motorstorm Pure Flatout Big Ass Mutha Racing

En tittel sier mer en tusen ord sies det ( og i dette tilfellet så er jo tittelen på nesten tusen ord, så....hva er det egentlig jeg prøver å komme fram til her?)
Nevermind! Som den trofaste leser sikkert har merket seg så går det år og dag nå mellom det legges ut nye blogger her på Spillbloggen. Dette har to grunner: den ene er at verden går videre og vi med den, hvilket i klartekst betyr at Twitter nå har overtatt som favoritt-Web 2.0 -syssel. Den andre grunnen er at hverken Steinar, Arild Inge eller undertegnede har hatt særlig mye tid til overs i de siste månedene av ymse grunner. Når det er sagt så har det visseligen ikke skjedd særlig mye å blogge om siden påske. Det eneste hederlige unntaket er E3, men der har nyhetsakene blitt prioritert framfor blogging.
Elendige unnskyldninger, ikke sant?
Sannheten er vel at vi rett og slett er for late, tenker jeg.

Men akkurat nå tenkte jeg at jeg skulle ta en tørn. Bedøvelsen fra tannlegetimen i dag holder på å forsvinne til fordel for en stadig økende smerte i overkjeven. Så jeg skriver for å døyve smerten, ha-ha-ha.

Nuvel. Altså spill. I mine øyne så er det eneste spennende som har kommet ut siden sist blogg Sucker Punchs` fabelaktige «inFamous» og PSN-versjonen av «Final Fantasy VII». Førstnevnte har jeg brukt mye tid i selskap med, Cloud Strife & Co. akter jeg å porsjonere ut i små, herlige doser utover sommeren.

Det jeg har brukt mest tid til er racingspill. En sjanger jeg fra før av ikke hadde noe særlig forhold til. «Gran Turismo» med all sin high tec "realisme" er like spennende som å se maling tørke og «Forza Motorsport» likeså, syntes den gamle Frode.
Nei, da er det andre boller med «Motorstorm», «Motorstorm: Pacific Rift» og «Pure». Tre spill som jeg anmelde da de ble lansert, men som siden har blitt stående på hylla. Det vil si...helt fram til forrige uke.
Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde, men det bare sa "pling" og lysten til å spille en arkade-racer bare dukket opp i skolten på meg. 24 timer senere så jeg på racing-sjangeren med helt nye øyne. For racing handler ikke bare om å vinne, det handler også om å mestre. Og med den filosofien godt planet i bakhodet gikk jeg uredd både «Forza» og «Project Gotham Racing» i møte.

Nå har det gått en hel uke og jeg kan trygt si at respekten for sjangeren har steget betraktelig fra min side. Fortsatt sliter jeg en del med å finne «Gran Turismo» spesielt spennende. Jeg vet ikke helt hva det er, men mangelen på skademodeller gir spillet en litt sånn klinisk tannlegefølelse ( OK, nå er det kjevesmertene som snakker). Heller ikke «Forza 2» har blitt noen personlig favoritt ennå, men jeg har ikke lengre noen problemer med å finne kvaliteter i spillet.

So, without further ado, her er min høyst personlige liste over de fem beste «next-gen" ( som nå er "current-gen") racing-spillene:

1. «Pure»: Denne har ALT! Flott grafikk, heftig gameplay og en fingerspissfølelse der ATV`ene reagerer på ditt minste lille vink. En skikkelig adrenalinbombe.

2. «Motorstorm: Pacific Rift». Fysikkmotoren i Motorstorm-spillene er i klasse for seg selv. Dette er racingsjangerens svar på «Gears of War». Sinnsykt heftig og ditto underholdende.

3. «Motorstorm»: Nesten like bra som oppfølgeren. Problemet her er den irriterende «gummistrikk»-gimmicken som benyttes av den kunstige intelligensen. Ett feilskjær på siste runde og du kan like gjerne starte på nytt.

4. «MX vs. ATV: Untamed»: På ingen måte fryktelig bra, men dette spillet har så mange kjøretøyer, så mange forskjellige moduser og så mange fryktelige gode baner at jeg kan ikke unngå å bli sjarmert.

5. «Burnout Paradise». Det oser kvalitet av dette spillet, men den crazy sjarmen fra «Burnout 3: Takedown» er desverre borte.



Så la meg høre. Hva er dine favoritter i sjangeren?

Oppfølgernes tidsalder

I motsetning til filmbransjen så er ikke nødvendigvis begrepet «oppfølger» synonymt med «mer-av-det-samme-bare-dårligere». Eksempler på oppfølgere i spill-universet som på alle måter har overgått sine forgjengere er tallrike. La meg bare i farten nevne en liten håndfull: «Call of Duty 2» var bedre enn «Call of Duty», «Halo 2» var bedre enn «Halo» (jo, det var den det så), «Half-Life 2» var bedre enn «Half-Life» ( marginalt, OK, men likevel...) og «Sacred 2» var bedre enn «Sacred» ( for å bruke et helt ferskt eksempel).

I tråd med denne argumentasjonen kommer det nå en rekke oppfølgere som jeg har stor, stor tro på også skal være bedre enn sine forgjengere. Førstemann ut er den siste som ble annonsert, nemlig «Thi4f».
Jeg elsket det første spillet i om mestertyven Garreth da det ble utgitt i 1998. Et vaskeekte mesterverk signert ingen ringere enn Ken Levine, mannen bak «Bioshock». Oppfølgeren «Thief II: The Metal Age» var kanskje ikke like banebrytende, men det var «Thief III: Deadly Shadows» (2004), et snike-spill som den dag i dag framstår som det beste eksemplet på sjangeren ( hører du det, Snake? Det BESTE eksempelet).
Det var derfor med stor iver at jeg leste nyheten om at Eidos nå er i full gang med et fjerde spill i serien kalt «Thi4f». Om teamet i Eidos Montreal klarer å overgå treeren skal være usagt, men jeg har gode følelsr for denne, svært gode følelser.

Oppfølger nr. 2 er også et Eidos-spill, nemlig «Deux Ex 3». Det første spillet i serien er en av de ytterst få spill jeg regner som interaktive kunstverk ( «The Legend of Zelda: The Wind Waker» er et annet, men mer om det en annen gang). «Deus Ex» (2000) var Warren Spectors visjon tversj gjennom og spillet som mer enn noe annet introduserte spilleren for en levende, interaktiv verden med konsekvenser. Uten «Deus Ex» ville det ikke ha eksistert noe «Bioshock», «Fable» eller «Fallout 3».
«Deus Ex 2: Invisible War» (2004) hadde også Warren Spector som sto for tankegodset, men her gikk noe galt i arbeidet med paralellutviklingen mellom PC og Xbox. Spillet føltes for klaustrofobisk og lineært.
«Deux Ex 3» har noen gigantiske sko å fylle om det akter å overgå «Deus Ex». Når det gjelder å overgå «Deus Ex 2» derimot, så er jeg sikker på at Eidos Montreaul fikser den biffen.

Sistemann på min oppfølgerliste er «Assasin`s Creed 2». Jeg var litt ambivalent i forhold til eneren. Jeg elsket plottet, grafikken og karakteren Altaïr var en av de mest menneskelige protagonistene i et spill på lange tider. Men du verden så monotont det ble etter hvert. Nå lover UbiSoft at «Assasin`s Creed 2» vil bli langt mer fleksibel både hva plott og gameplay gjelder. Noe som høres svært lovende ut all den tid historien denne gangen er satt til middelalderens Firenze.

«Assasin`s Creed 2» er planlagt (!) for utgivelse i desember i år, et lanseringstidspunkt som høres mistenkelig optimistisk ut. Jeg tipper at denne vil bli utsatt en god stund lengre. Når det gjelder «Deux Ex 3» og «Thi4f» så vil vel julerushet til neste år være mest aktuelt.

Å, ja. Den glemte jeg. 2K påstår hardnakket at «Bioshock 2» også skal være ut i år. Om dette viser seg å være sant eller ikke driter jeg egentlig tynt i. «Bioshock» var nemlig et fullendt produkt. Et åndsverk som var perfekt som det var. Så hva er egentlig greia med «Bioshock 2»? Big sisters og little sisters. Evolved splicers. Ikke er Ken Levine med på lasset engang. Det blir som å bryte seg inn i Louvre for å tegne bart og skjegg på Mona Lisa. Tsk, tsk, tks.

Cinnamon girl

«I wanna live
with a cinnamon girl
I could be happy
the rest of my life
With a cinnamon girl», sang en lovende ung sanger med navn Neil Young på albumet «Everybody Knows This is Nowhere» i 1969. En en sang og en tekst som burde ha blitt kjøpt opp av Sony for å markedsføre «Free Realms».

For den som hverken kjenner til «Free Realms» eller Neil Young så fy skam dere! ( i allefall i Neils tilfelle), så er altså førstnevnte en gigant-satsning av et MMO-spill fra Sony myntet på...tja, de som er for unge til å spille «World of Warcraft». Sistnevnte er en av rockens grand ol` men og burde være tvunget pensum for alle med sans for musikk. Men nok om Neil. For med «Free Realms» så går tar hele MMO-sjangeren inn i en helt nytt marked, nemlig the casual gamers. «Free Realms» er IKKE «World of Warcraft», «Guild Wars», «Age of Conan» eller «Warhammer Online» selv om spillet deler mange av de oppleste og vedtatte mekanismene som kjennetegner de fleste MMO-spill. Om «World of Warcraft» er en litt olm, men likevel godslig grizzly-bjørn så er «Free Realms» et søtt lite ekorn som bare er glad i alle sammen.

Det er lett å se at Sony ønsker å favne et helt nytt marked med «Free Realms». Ta bare kampsystemet. «Free Realms» er lagt opp slik at du ikke behøver å slåss i det hele tatt for å levle opp karakteren din. Du kan f.eks. velge yrke som lege eller racerkjører og du trenger aldri å legge de svette lankene dine på en +2 mace så lenge du lever. Du kan ( om du vil) velge krigerens vei, men kampsystemet i «Free Realms» er såpass nusselig og søtt at selv ikke de mest ihuga kristen-konservative spill-haterne i dagspressen vil finne stort å advare mot her. ESRB-ratingen er også satt til «E», hvilket på godt norsk ville bety at spillet hadde fått aldersgrense 3 år om det hadde blitt solgt over disk.

Det er ennå tidlig å si om «Free Realms» vil bli møtt med den suksessen som Sony håper på ( spillet ble lansert i går - onsdag 29 april), men etter å ha tilbragt en fire-fem timer i sukkertøy-verdenen så er jeg rimelig overbevist om at «Free Realms» vil finne sitt publikum. Produksjonskostnadene er høye og både grafikken, grensesnittet og spillmekanismene vitner om at Sony har plukket med seg det beste fra «Everquest», «Everquest II» og «Champions of Norrath». Når «Free Realms» i tillegg har rappet uhemmet av de beste delene fra «World of Warcraft» ( jeg tenker da på Blizzards genistrek om å gjøre alt så sabla intuitivt), så tar jeg vel neppe altfor mye feil om jeg tipper at «Free Realms» vil vise veien inn en ny tid der langt enklere og mer casual-vennlige MMO-spill vil dominere.

Men så var det greia med navnet da... Er det bare meg eller er «Free Realms» et usedvanlig dustete navn for et MMO-spill?