torsdag 26. februar 2009

Killzoooooone!!!


Jeg har spilt mange førstepersonskytere gjennom årenes løp. Faktisk så tror jeg at jeg har spilt de aller fleste. Fra fantastiske «Half-Life» og «Half-Life 2» til håpløse spill-kalkuner som «Daikatana» og det nesten ufattelig middelmådige «Chrome» fra 2003 - et spill som jeg av en eller annen grunn gledet meg storlig til.
Og i går kveld spilte jeg «Killzone 2» for første gang.

Tidligere så var FPS-spill noe som nesten utelukkende var forbundet med tastatur og mus - altså renhekla PC-spill. Men noe har skjedd med denne sjangeren ( eller er det bare i mitt eget hode at det har skjedd noe - hallo! - HALLO! - er det ekko her eller...?).
For der jeg for et par-tre år tilbake tvilholdt på meningen om at PC var det eneste rette for FPS-spill så har holdningen min nå blitt en smule modifisert. Pokker heller. Den har faktisk snudd helt om. For i disse dager så spiller jeg heller titler som «Far Cry 2», «FEAR 2» og «Bioshock» på konsoll.
Hvorfor?
Jo, fordi det å skulle sveive i gang PC`en med alle sine patcher, skjermkort-drivere og fandens oldemor tar like lang tid som det å faktisk spille seg gjennom et helt brett av ønskede spill på konsoll.
I tillegg så er det et faktum at der håndkontrollerne til konsollene tidligere var uegnet til sjangeren, så er de nå mer enn godt nok egnet.
«Halo» skal få all æren for dette.

Det skulle altså ikke mer til enn at Bungie klarte å koke i hop et oppsett på Xbox-kontrolleren som faktisk funket til at en hel bransje hoppet på det samme toget.

Og for deg som eventuelt fortsatt skulle være i tvil: førstepersonskytere på konsoll er i dag nesten ( men bare nesten) like piksel-presise som de er med tastatur og mus.

Når vi nå snakker om FPS på konsoll så hører det med til historien og ta et standpunkt til hvilken håndkontroll som funker best i sjangeren.
Personlig så er jeg av den oppfatningen at Xbox 360 -kontrollen er overlegen Dualshock / Sixaxis -kontrolleren til PS2 / PS3.
Jeg vet ikke riktig hvorfor, men Xbox-kontrollen føles mer ....solid. Den har liksom riktig tyngde der Sixaxis`en føles litt løsere ut i fisken. Litt mer upresis, liksom.

Dette ble bekreftet i går kveld da jeg fyrte opp «Killzone 2», forøvrig et fabelaktig godt spill - både single -og multiplayer. Fra før av så har PS3`en et veldig godt FPS i «Resitance 2», men «Killzone 2» er minst to hakk bedre. Det eneste som er å utsette på spillet er faktisk Sixaxis-kontrolleren. Gang på gang så tok jeg meg i å ønske at jeg kunne spille med Xbox-kontrollen i stedet. Det er noe med den litt slaskete følelsen i de to analoge stikkene som gjør at skuddene i «Killzone 2» ikke blir like presise som jeg hadde ønsket.
Pussig nok så føles det ikke slik i omgang med hverken «Resitance: Fall of Man», «Resistance 2» eller «Call of Duty: Modern Warfare». Men disse er også unntakene. Både i «Haze», «Call of Duty: World at War» og «Battlefield: Bad Company» er denne slaskete, slingrete følelsen tilstede.

Hvorfor?

Det er et rimelig marginalt område jeg beveger meg innpå her, men jeg skulle gjerne ha fått noen tilbakemeldinger fra dere kjære lesere om hvilke konsoll-kontrollere dere foretrekker til FPS-spill og hvorfor.

tirsdag 24. februar 2009

Det vidunderlige, forvirrende og vanvittige JRPG-universet


En stund siden noen av oss har blogget nå. For min egen del gjør kombinasjonen av turnus-arbeide og latskap sitt, hva Steinar og Arild Inge gjelder så får de svare for seg selv.
Men anyway....ny dag, ny blogg , nye muligheter.

I den siste uken så har oppmerksomheten min vært rettet mot Sverige og Pirate Bay -saken. Nå kunne jeg sagt mye om dette temaet, men velger å vente til utfallet av rettssaken. En liten ting derimot er jeg pokka nødt til å si: STEAM.
Noen som tok den?
STEAM.
Om film -og platebransjen hadde klart å fått hodene ut av sine respektive rumpehull så kunne kanskje en liten titt på Valves STEAM-tjeneste gi dem en idè eller to.
Bare en tanke, liksom.

Nuvel. Over til dagens tema som er JRPG - eller Japenes Role Playing Games for de uninvidde.
Selv er jeg en stor tilhenger av denne besynderlige sjangeren. Ingen fanboi må vite, men bare..fan.
Akkurat nå er det Chrono Trigger på Nintendo DS som tar all min tid. Jeg var nemlig ikke med på første runde i 1995, men det som gjelder for skiturer på fjellet gjelder også for JRPG-titler, nemlig at det aldri er for sent å snu.
Og om du ikke vet hva Chrono Trigger er for noe så kan jeg fortelle deg følgende: Chrono Trigger er det absolutt beste spillet du kan kjøpe til Nintendo DS og et av de beste japanske rollespill gjennom tidene. Dermed Basta!

Denne nyvåknede interessen for JRPG`er fikk meg også til å ta fram både noen gamle og nye titler til nærmere øyensyn. Av disse så fant jeg ( i etterpåklokskapens lys selvsagt) to skikkelig stinkere, to som var bedre enn jeg husket og to som må regnes som framtidige klassikere. På toppen av det hele så fant jeg et spill som jeg aldri tidligere hadde brydd meg om å ta plasten av, men som overrasket stort.

Her er oppsummeringen:

Stinker nr. 1: The Last Remnant. At Square Enix så seg tvunget til å lansere dette før det var ferdig er meg en gåte. The Last Remnant har kimen i seg til å være et skikkelig godt JRPG, men slik det framstår nå er det intet mindre enn en alpha-kode som ikke engang er i nærheten av minne om et ferdig spill.

Stinker nr. 2: Infinite Undiscovery. Ikke like uferdig som The Last Remnant, men her finner du flere game-stopping bugs enn det som Gothic 3 ble sendt ut til butikkene med. Med andre ord: VELDIG MANGE.


Bedre enn sitt rykte nr. 1: Blue Dragon. Jeg forstår ikke de som disser Mistwalkers første flørt med Xbox 360. Blue Dragon er og blir et dønn underholdende JRPG av den klassiske sorten. Dessuten er spillet en perfekt innføring i sjangeren for både JRPG-noviser og yngre spillere.

Bedre enn sitt rykte nr. 2: Eternal Sonata. Da jeg først spilte gjennom Eternal Sonata for et par år siden syntes jeg både plott, grafikk og gjennomføring var for sukker-søtt. Jeg tok feil. Skammelig feil. Dette er kanskje et av de mest "voksne" JRPG noensinne.


Framtidig klassiker nr. 1: Lost Odyssey. Mistwalker og Final Fantasy -pappa Hironobu Sakaguchis andre forsøk på å kapre Xbox-eiernes hjerter er intet mindre enn en innertier. Hadde spillet blitt kalt Final Fantasy XIII i stedet for Lost Odyssey så ville det ha solgt millioner. Vel, Lost Odyssey er klassisk Final Fantasy med oppgradert "next-gen" grafikk så det holder. Og det har den beste historien i et JRPG noensinne!

Framtidig klassiker nr. 2: Dragon Quest: The Journey of the Cursed King. Denne regnes vel allerede som en klassiker etter alle solemerker, men jeg tar den med her likevel i tilfelle noen som leser dette har oversett den.


Så var det den lille overraskelsen som jeg fant da. Den heter Final Fantasy: Crystal Chronicles - Rings of Fate ( gjett om Japanerne kan det med lange titler) og er kun for Nintendo DS. Spillet er et action-tungt hack`n slash, en real dungeon crawler altså. Men med cutesy anime-grafikk og to svært unge protagonister i hovedrollene. FF:CC-RoF er Diablo på DS. Hvor tøft er ikke det da!





I år så kommer ytterligere to trippel-A titler fra Square Enix. Nemlig Star Ocean: The Last Hope og Tales of Vesperia. Begge har mottatt strålende ovasjoner fra både Famitsu. Flere som gleder seg enn undertegnede?

onsdag 11. februar 2009

My Favorite Zones



Oscar Hammerstein II og Richard Rodgers skrev den uforglemmelige vakre ( spesielt i Chet Bakers versjon) sangen «My Favorite Things» til 1959-musicalen «Sound of Music.

«Raindrops on roses and whiskers on kittens;
Bright copper kettles and warm woolen mittens;
Brown paper packages tied up with strings;
These are a few of my favorite things».

I går kveld så slumpet jeg til å høre John Coltranes versjon av denne eviggrønne klassikeren på radio, men i mitt surrete hode så tok den ene tanken den andre og før jeg visste ordet av det så hadde jeg laget en favorittliste over soner i World of Warcraft.

Alle har ( eller har hatt) sine favorittsoner for enten quests eller instances i WoW. Det er bare naturlig. For selv om Blizzards genierklærte art-department er i stand til å sette sitt høyst personlige preg og atmosfære på Azeroth, så er det ikke til å komme unna at noen av sonene føles litt....tomme og kjedelige. Andre, derimot, er full av liv og farger og det er med tomt hjerte at du forlater f.eks. Eversong Woods etter at du har fullført siste quest der.

I den forbindelse så har jeg lyst til å presentere en aldri så liten liste over mine egne favoritt-soner i WoW ( med et par av de jeg liker minst slengt på for syns skyld).

The Good:

1. Ghostlands. Helt siden Burning Crusade kom har jeg vært fortjust ( som svenskene sier) i Ghostlands. Sannsynligvis den eneste sonen i hele Azeroth der du knapt kan gå en meter før du snubler over en ny quest eller målet for en eksisterende. Fabelaktig atmosfære, perfekt tempo og fylt til randen av spennende og utfordrende mobs.


2. Tanaris. Både Badlands og The Blasted Lands er gode "golde" ørkenlandskap. Men Tanaris leker ikke ørken. Dette er the real thing. Og når sandstormen hyler rundt ørene dine er Tanaris en av de mest atmosfæriske og bisarre soner i hele Azeroth. Det hjelper også stort at den fabelaktige og skrudde Caverns of Time befinner seg her.


3. Dustwallow March. Etter patch 2.3 ble denne sonen oppdatert med mer enn 50 nye quest og en nøytral by. Questing i DM byr nå på langt mindre reisetid og langt bedre ( og mer spennende) quester enn tidligere. Se på det som en slags "ny" sone i tråd med Eversong Woods og Ghostlands i Burning Crusade.

4. Arathi Highlands. Grønt, flatt og med flott ( Horde) quest-chain som inkluderer turer inn i hjertet av Hammerfall.

5. Searing Gorge. Lite, tett og med plenty av quest som kan levle deg opp minst tre hakk i løpet av kort tid. Atmosfæren her er også fabelaktig. Det er nesten som du kan kjenne lukten av svovel.


The Bad:

1. Stranglethorn Vale. Ja, jeg vet at SV er den sonen som sannsynligvis er pakket med flest quest. Mange liker SV, noen til og med elsker SV. Jeg synes SV er møkka kjedelig. Jeg kan ikke helt sette fingeren på det, men Blizzard fikser liksom ikke helt denne jungel-settingen. Sonen blir for uoversiktlig og "tung". Og det å skulle orientere seg i Booty Bay før du blir lommekjent er bare et pes.

2. Darkshore / Ashenvale. Begge disse er to lange og tynne tarmer av en sone. Mye reising fra den ene enden til den andre, og begge deler de mye av den samme tunge "skogs" -grafikken og designen som du også finner i newbie-sonen til Night Elves - nemlig Teldrassil.

3. Loch Modan. Første gangen jeg kom hit med min Dwarf Rogue tenkte jeg at jeg hadde kommet feil. Det å springe rundt den altfor store innsjøen på jakt etter spennende quest er bortkastet tid. Loch Modan er bare kjedelig, kjedelig og atter kjedelig.

4. Wetlands. Ikke så ille som de tre overfor, men du verden så lei en kan bli av å traske i myra.


The Ugly:


Av alle soner i WoW er det èn som skiller seg ut som fullstendig håpløs, nemlig Desolace. Det ligger liksom i navnet også da - Desolace. Jeg kommer aldri - ALDRI - til å følge en døende kodo til fra gravplassen til den lille jævelen av en goblin igjen. B.O.R.I.N.G.!!!

mandag 9. februar 2009

Champions of the Too Human Circle of Doom in Norrath




Morsom tittel, ikke sant? Kunne like gjerne vært en faktisk spilltittel det der. Hmmm.

I de siste dagene har jeg «drifted» ( som Tobold kaller det). Jeg har liksom ikke funnet roen til å sette meg ned med et enkelt spill å nyte dette. WoW er jeg litt mett av for tiden og har tatt en pause, Fjorårets store utgivelser som GoW2, Fallout 3 og Fable II er jeg liksom ferdig med og årets få nyheter ( Lord of the Rings: Conquest, ja det er deg jeg kikker på), gidder jeg ikke å bruke mer tid på. Så løsningen blir som så ofte før å rote litt i hyllene etter DEN ene juvelen jeg har oversett.

Og gjett hva. Jeg fant den.

Tanken kom til meg etter å dagdrømt en liten time om det kommende Diablo III. Det måtte da finnes et hack`n slash som jeg hadde oversett i løpet av de siste årene. Et eneste ett liksom.
Hmm....
Sacred 2 er greit nok, men det er for PC og jeg ville ha noe på konsoll.
Et kjapt søk på gamerankings.com avslørte at sannelig så finnes det ikke særlig mange gode dungeon crawlers til konsoll. Eller for å si det på en annen måte: det finnes ikke særlig mange dungeon crawlers på konsoll. Punktum.
Men en tittel liksom lyste mot meg fra toppen av «Action-style console RPG`s» i gamerankings-listen. Nemlig PS2-spillet Champions of Norrath.
Hadde jeg ikke det et sted nede i kjelleren da?

Ti minutter og en kjellerbu full av rot senere og jeg kunne triumferende trekke fram et eksemplar av spillet. Plasten var fortsatt på coveret så jeg kunne neppe ha gitt det særlig mye oppmerksomhet da det kom i 2004.

Noe av det beste med PS3-maskinen ( forutsatt at du har riktig versjon) er oppskaleringen og smoothingen av PS2-titler. Og Champions of Norrath så riktig så lekker ut i alle sin PS3-prakt. Faktisk langt bedre enn på PS2 ( ja, jeg testet forskjellen).

Og nå kommer vi til rosinene i pølsa ( merkelig uttrykk forresten, hvem i hule, heite er det som finner på stappe en rosin i en pølse!?), Champions of Norrath viste seg faktiske å være et utmerket spill. Bedre enn utmerket faktisk. Det slår PC-kollegaene Titan Quest, Sacred, Divine Divinity og Dungeon Siege ned i støvlene.
Ja, jeg vet det er tuftet på Everquest-universet ( et MMO jeg ennå har tilgode å stifte bekjentskap med), men jeg går ut ifra at inngående Norrath-kjennskap er unødvendig all den tid jeg bare skal slakte monstre og samle loot.

Og jeg elsker akkurat denne spillbarheten som Champions of Norrath innehar. Det er en Diablo-klone selvsagt, men en god Diablo-klone. Grafikken er strålende ( til å være PS2), den kunstige intelligensen overrasker stort og for en loot-jeger er spillet himmelsk.

Det jeg lurer på nå er om noen av dere trofaste lesere kjenner til noen andre gode hack`n slash / dungeon crawlers / action-RPG ( stryk det som ikke passer) -spill som jeg ennå ikke har spilt?

Nå kan jo selvsagt ikke dere vite hva jeg har spilt og ikke, men ikke bry dere om det. Give it to me. Pøs på med dungeon Crawlers så skal jeg sortere etterhvert som de kommer inn. For dere gidder vel å gjøre det? Eller....?

Og for de som skulle undre seg.....ja, jeg spilte også Too Human og Kingdom under Fire: Circle of Doom samtidig som Champions of Norrath. Derav tittelen på denne bloggen.

onsdag 4. februar 2009

QUAKE ON THE ROCKS



Dæven døtti! Det var saker det!

Jeg må ha sendt inn minst en tjue-tretti forespørsler til id Software om jeg ikke kunne få en invitasjon til betaversjonen av Quake Live. Og i går kom den - invitasjonen altså.

Nå er jeg ikke den som kan mest om programmering av hverken kilde eller nettkode, men jeg kan ikke forstå noe annet enn at John Carmack faktisk er det programmeringsgeniet alle vil ha det til at han er.

Hør bare her:

I desember 1999 kom Quake III Arena. Et multiplayer-only spill trygt plassert i FPS-sjangeren som blåse alle av banen med sin fantastiske grafikk og sitt lynkjappe gameplay. Quake III Arena var den kjappeste førstepersonskyteren på jord og banet veien for alle de multiplayer-godisene vi i dag tar for gitt når vi kjøper en ny FPS.

Quake Live ER Quake III Arena.
Men spilt via en nettleser.
Fullstendig gratis.

Hvorden dette går ann overgår min fatteevne ( nå er nå denne ganske så begrenset fra før av da, men likevel...fatteevnen altså).

Quake Live er lynkjapp. Hvert eneste et av brettene lastes opp i nettleseren din ( eller i fullskjerm om du velger dette) i løpet av bare noen få sekunder. Fra der av og ut er det ut og kjør i et hesblesende tempo mot spillere fra hele verden - uten det minste lag i det hele tatt!

Helt utrolig!

Du kan gjerne kalle meg Doris og kle meg i både kyse, skjørt og forkle, men dette ble jeg mektig imponert over. Et spill som jeg selv for bare åtte år siden satt og strevde med å få en noenlunde brukbar ping på spiller nå altså i nettleseren min......stryk det. Den spilles faktisk i hvilken som helst nettleser på hvilken som helst PC.

Ennå har ikke id Software gitt noen offisiell lanseringsdato for Quake Live, men etter alle solemerker så bør det ikke være særlig lenge til før ALLE kan delta i herlighetene. Jeg har ennå tilgode å finne en eneste feil ved spillet.

Gled deg!

mandag 2. februar 2009

Killzone, schmilshone!



Har Sony gått av hengslene? Nesten en hel måned før lanseringen så har det dukket opp dusinvis av anmeldelser av «Killzone 2» på diverse gamingsites på nettet.

Ingen tvil. «Killzone 2» er gullkalven som skal gi de stadig synkende salgstall for PS3-maskinenen den boost som trengs for å få den tilbake i racet. Og er det noe PS3 virkelig trenger nå så er det en «must-have» tittel som «Killzone 2». Et spill myntet spesielt for hardcore-fansen og som attpåtil oppnår ( nesten ) klassikerstatus før det er lansert.

Jeg tviler ikke på at «Killzone 2» fortjener de panegyriske anmeldelsene som den nå får. For er det noe PS3 trenger så er det et FPS-spill som er virkelig godt. Og mest av alt så trenger Sony et FPS som er eksklusivt for PS3. For fra før av så er det strengt tatt bare «Resistance: Fall of Man» og «Resistance 2» som er ene-og-alene titler innen denne sjangeren til Sony-maskinen.

Personlig så gleder jeg meg mye til «Killzone 2». Ikke minst fordi det møkkete sci-fi universet som framstilles der tiltaler meg. Mye mer enn den litt tøysete tegneserie-settingen fra Resistance- spillene ( som forøvrig er strålende i seg selv, misforstå meg riktig).

I den forbindelse ( forventningengene til «Killzone 2 altså), så tok jeg et aldri så lite gjensyn med et tre av fjorårets FPS-titler som liksom forsvant fra radaren da 2008 skulle summeres opp.
Ett av disse imponerte meg mer nå enn ved lanseringen. De to andre derimot, føltes langt slappere nå enn da jeg i begeistringens rus trillet både femmere og seksere i førjulsstria.

1. Battlefield: Bad Company ( bedre). Sett i etterpåklokskapens lys så er Bad Company et langt bedre FPS enn f.eks. Call of Duty: World at War som for øyeblikket innehar den noe tvilsomme posisjonene 12. plass på GameRankings liste over de beste «historiske» førstepersonskyterne noensinne. Altså foran både Brothers in Arms og Medal of Honor: Airborne.
Feil, sier jeg ( en høyst personlig betraktning selvfølgelig).

Bad Company har en fun-faktor som kommer tydeligere fram nå enn ved lanseringen. Kanskje er det fordi spillet så tydelig ikke er ment å være realistisk ( til tross for at både våpen, setting og ødeleggelse er realistiske så det holder...hm. Hva er det egentlig jeg mener her?).


2. Haze ( dårligere). Nå ble riktignok Haze slaktet både nord og ned og nedenom og hjem da det ble lansert. Men et nytt møte med Free Radicals mye hypede FPS viser et spill så generisk at det nermest grenser til parodien. Det eneste som funker tilfredstillende i Haze er snatringen i våpenene. Disse høres...eh...kjøttfulle ut.


3. Brothers in Arms: Hell`s Highway ( dårligere). Huff og atter huff. BiA:HH føles fullstendig feil ut i spilllandskapet 2008. Det går som lusa på en tjærekost ( som det heter, selv har jeg aldri sett en lus på en tjærekost, men de vet vel hva de snakker om de som har funnet opp begrepet...). Hverken grafikk, historie eller gameplay funker særlig optimalt. Faktisk så er spillet langt dårligere enn de to foregående i serien - og det til tross for at Gearbox Software har brukt laaaaaaang tid på dette.
Jeg syntes at BiA:HH var rimelig tregt og kjedelig da det kom i fjor og en gjensyn forsterket bare inntrykket mitt - dette er et FPS for strategi-nerder.



Forøvrig så kan jeg ikke dy meg for å nevne Far Cry 2 helt til slutt. Jeg var imponert da det kom - nå er jeg bare likegyldig. For en FPS der du kan kjøre kilometervis over de afrikanske savannenen før du i det hele tatt møter noen du kan tømme Uzi-magasinet i....hva er vitsen?



Frode Singsaas
Trondheim 2.2.09