mandag 16. mars 2009

VERDENS BESTE SPILL - DERMED BASTA!




Store ord, kanskje. Javel. Men når en først finner noe en liker så gir en seg gjerne også den tingen i vold. Og for min del så er denne «tingen» en mangeårig fascinasjon for Tomonobu Itagaki, Team Ninja og deres Ninja Gaiden -serie.

De aller fleste spill som kommer ut har jeg en tendens til å se på som filmer. Dette vil si at etter jeg har rundet spillet så finner jeg få argumenter for å kjøre i gjennom det hele på nytt. Nå finnes det riktignok unntak til denne regelen. De tre Halo-spillene for eksempel har blitt besøkt gang på gang, og jeg har stadig funnet noe nytt å glede meg over. Det samme gjelder for Half-Life, Half-Life 2, Baldur`s Gate 2, Devil May Cry 3 og 4, samt et par-tre andre.

Men med Ninja Gaiden er det annerledes. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har spilt gjennom åpningsbrettene både i Ninja Gaiden Black, Ninja Gaiden Sigma og Ninja Gaiden II. Til tross for sine feil og mangler ( kameraet, anyone! Kameraet!) så har altså disse tre ( to egentlig om vi skal være pirkete) spillene den mest avanserte og responsive kampteknikken noensinne!
Ninja Gaiden er faktisk så langt foran sine konkurrenter når det gjelder comboer og nærkampteknikk at andre blockbustere i denne sjangeren som f.eks. God of War og Heavenly Sword føles som innføringskurs i elementær kappgang i sammenligning.

Jeg har fått så mye juling i Ninja Gaiden at jeg har slitt huden av tommelfingrene etter å ha hamret løs på Xbox-kontrolleren. Men jeg elsker det. Elsker det faktum at Ninja Gaiden er det eneste spillet jeg vet som faktisk gir deg en følelse av å ha blitt bedre når du på det 111. forsøket endelig klarer en vanskelig boss ( boss nr. 2 i Ninja Gaiden II, ja, det er deg jeg ser på).

Nå vil sannsynligvis Devil May Cry -fanbois hyle seg hese i protest. Det må de gjerne gjøre for min del. Devil May Cry - i allefall de to siste spillene i serien - har et aldeles fabelaktig kamp-system. DMC3 er vanskelig, selv etter Ninja Gaiden -standard, mens DMC4 er for lett. Men uansett hvor gode disse er så når de ikke engang Ryu Hayabusa opp til knærne. Og grunnen til dette er følgende: Fiendene i DMC3 og DMC4 følger et fast mønster. Følger du godt nok med så kan du etterhvert memorisere hva de akter å gjøre før de gjør det. Fiendene i NG og NGII følger ikke slike mønstre. Den kunstige intelligensen i Ninja Gaiden er med andre ord umulig å holde tritt med. Jeg har ikke regnet etter, men jeg antar at det finnes like mange kontringsmuligheter for fiendene i NG som det finnes comboer. Og DE finnes det mange av! Når du i tillegg legger til de mange angrepsmønstrene som er uavhengige av om Ryu kontrer eller parrerer med et eller flere spesial-comboer så er mulighetene astronomiske. Den eneste måten å beseire NG på er TOTAL KONSENTRASJON. Noe jeg regner med flere enn undertegnede har fått smake. Unntaket her er selvsagt nettopp bossene som følger et predefinert mønster.

Akkurat nå holder jeg på med Aqua Capitol -brettet i vanskelighetsgraden Path of the Warrior. Kanskje den visuelt sett flotteste settingen i hele NG-universet. Og om jeg liver til jeg blir 97 så har jeg kanskje også klart å komme meg gjennom spillet via Path of the Mentor ( som er en vanskelighetsgrad som best kan sammenlignes med det å henge tunge blylodd fra pungen mens du konstant klasker deg selv i panna med med et gammelt rusten ovnsrør).

Men arti e det læll!

3 kommentarer: